Spor fra før kobberverkets tid

Karoline Daugstad

Var det folk og aktivitet i dette området, eller var fjellvidda ødemark?

Røros-distriktet har rike forekomster av fisk og vilt. Jakt og fangst kan regnes som selve grunnlaget for den første bosettingen her. Slik var det for Røros som for mange andre steder i landet. De første sporene etter menneskelig virksomhet fra Røros er fra steinalderen. Det kan for eksempel være spor etter ildsteder eller funn av pilspisser brukt i jakt. Ikke minst er fangstgravene vitnesbyrd om menneskets høsting av viltressursene. Fangstgravene var djupe groper nedgravd i terrenget, ofte plassert på høydedrag eller langs dalfører hvor en visste viltet beveget seg. I bunnen av gropa var det plassert spisse stokker som spiddet dyra når de falt ned. Dyregravene ble dekket over med kvister slik at de ikke skulle oppdages så lett. Ofte lå fangstgravene på rekker, eller i systemer som det kalles, og vi kjenner til slike graver fra yngre steinalder bl.a. i Muggavassdraget og sørvest for Feragshåen. Gravene ble dels brukt for rein og dels for elg. Gravene var trolig i bruk i lang tid, muligens avbrutt av perioder uten bruk, men fangst ved bruk av graver ble praktisert helt til det ble forbudt ved lov i 1847.

Spor som vitner om fast bosetting i Rørosområdet går tilbake til jernalderen. På denne tida var to bygder såvidt under etablering, den ene ved østenden av Aursunden og den andre i området rundt dagens bergstad. Kanskje var det en form for fast bosetting tidligere enn det, i steinalderen eller bronsealderen. På Røros er det funnet en skafthulløks fra yngre steinalder som muligens vitner om hogst av skog for å rydde jordbruksland. De sikreste sporene etter jordbruk er likevel fra vikingtida ca 900 e. Kr. Gravfunn forteller om fast bosetting, og likeledes er funn av pollen fra jorda langt under dagens bakkenivå et tegn på at folk begynte å bruke ressursene på en annen måte. Pollenkorn fra planter og trær fra tusenvis av år tilbake kan lagres i jorda og aldersbestemmes. Fra prøver tatt av jordbunnen under Doktortjønna vet vi at omkring 900 e. Kr. blir det mindre pollen fra furu og mer pollen fra grasarter, noe som betyr at skogen ble ryddet for å gi plass til slåtte- og beiteland. Det en ikke kan være sikker på, er om denne ryddingen var som del av et seterbruk for gårder lengre unna, eller om dette faktisk er spor etter de første fastboende rørosinger.

Samisk ressursbruk har også en lang historie i Røros-området. Fangstgravene fra steinalderen kan ha blitt brukt av samer. For mange av sporene etter ressursbruk i utmarka er det vanskelig å fastslå om det var samer eller andre som sto for bruken. Et ildsted eller ei fangstgrop forteller ikke nødvendigvis hvem den hørte til. På Røros har ”opphavet” til slike gamle spor etter tidlig ressursbruk fått en stor politisk betydning i stridigheter om hvem som har rett til å eie og bruke utmarka. Hvis en ved hjelp av arkeologiske spor kan slå fast hvem som først tok området i bruk, vil det være et argument for å hevde ”førsteretten” til arealer og ressurser.

Samenes ressursbruk tok ulike former, for eksempel praktiserte samene det som kalles intensiv rein-nomadisme hvor reinen ble samlet i inngjerdinger og melket. Melka fra reinen var næringsrik og utgjorde et viktig kosttilskudd for samene. Det finnes også mange eksempler på kombinert gårdsdrift og reindrift etter hvert som jordbruket grep om seg. Gårdbrukere eide reinsdyr som de leide bort til samene. Disse dyra, som kaltes ’sytningsrein’, tok samene inn i sine egne flokker.

Selv etter at Røros Kobberverk bokstavelig talt rådde grunnen på Røros fra 1644, var det fremdeles andre som hadde interesser på Rørosvidda. For eksempel hadde bønder fra Os slåtter og setre i Galåen fra før verkets tid. Når kobberverket beslagla all grunn og krevde retten til både skog og mark, ble osingene fordrevet fra dette området, og de måtte etablere nye setrer øverst i Vangrøftdalen og Kjurrudalen.