Klima- og værforhold

Karoline Daugstad

Til sammenligning er værforholdene ved kysten våtere, mildere og med mindre variasjon mellom kulde og varme. Vær og klima er det som i hovedsak bestemmer utbredelse av ulike typer vegetasjon, for eksempel bjørkeskog, furu- og granskog, og også hva det er mulig å dyrke i et slikt fjell-landskap som på Røros. Om klimaet endrer seg og blir kaldere, tørrere eller hvis vinden blir sterkere, vil det skade skogveksten.

Målinger av temperatur og nedbør på Røros viser at januar er den kaldeste måneden med gjennomsnittlig -11,4 grader og juli den varmeste med gjennomsnittlig 11,5 grader. Gjennomsnittet skjuler store variasjoner. I perioden 1957-1989 var kaldeste temperatur målt på Røros i januar -45,8 og varmeste i januar 10,4. Om sommeren kan vi se de samme svingingene med 28,6 grader som varmeste i samme årsperiode i juli måned og -2 grader som kaldeste. Frostnetter i juli vitner om at vi her er høyt til fjells. Rørosbonden har helt fra starten måttet tilpasse seg naturens begrensninger, og ressursene i utmarka har vært avgjørende for å fø fram husdyr. I utmarka ble grasmyrer slått for å skaffe høy. Lauv og kvist ble sanket som for, og reinlaven eller ’måssån’ var ofte avgjørende for å holde liv i buskapen på seinvinteren. Kornet ble ikke modent på Røros fordi vektsesongen var for kort. Men korn har blitt dyrket for å bli brukt som dyrefor.

Rørosvidda er nedbørsfattig. Det betyr at det faller lite nedbør som regn eller snø sammenlignet med mange andre steder i landet. Det meste av nedbøren faller i perioden juni til september og minst i perioden februar-mai. Lite nedbør om vinteren gjør plantene sterkt utsatt for kulde. Snø virker som isolasjon. Hvis bakken dekkes av et tykt snølag, er plantenes rotsystem bedre beskyttet mot frostskader enn hvis det er barfrost eller lite snø. Når mesteparten av årsnedbøren faller som regn fra juni til september og lite som snø om vinteren, er det fare for frostskader.

Rørosvidda har det vi kaller fjellskog. Det betyr skog der de klimatiske forholdene, særlig temperatur og vind, begrenser trærnes evne til både å spre seg og for hvert tre for å vokse. Fjellskogen består i hovedsak av bjørk og furu. Klimaet bestemmer skoggrensa, det vil si hvor vidt og høyt over havet skogen vokser. Men skogens utbredelse på Røros har etter kopperverkets etablering i hovedsak blitt bestemt av menneskene. Hard hogst presset skogen tilbake til dalførene i lavereliggende strøk slik som nedover Gauldalen og Østerdalen.

Rørosområdet og Norge har, i likhet med resten av Nord-Europa, opp gjennom historien opplevd store svingninger i temperaturen, noe som har først til at arter dør og må etablere seg på nytt. På midten av 1300-tallet og helt frem til slutten av 1800-tallet opplevde vi det som kalles ”den lille istid”. Temperaturen falt, og særlig lavere temperatur om sommeren gjorde det vanskelig for både bjørk, gran og furu å klare seg. Bjørka er mest ømfintlig, og den begynte å dø ut. Furua reagerer seinere på klimaendringer, men også furuskogen måtte gi tapt. Vitnesbyrd på det er tørrgadder og andre rester av store furutrær som vi idag finner langt over dagens skoggrense. Klimaet ble varmere igjen fra slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet, og skogen tok seg opp igjen.