Karoline Daugstad
Skogområder ble hogd ut, og landskapet endret karakter til store åpne flater. Her fikk vinden godt tak, og det ble omtrent umulig for frø fra den gjenstående skogen å spire eller for små trær å vokse seg store. Flere skogeksperter som besøkte Røros på 1700-tallet, kommenterte hvor uheldig denne skogdrifta var. De rådet verket til å drive plukkhogst ved å ta ut enkelttrær heller enn flatehogst. Men rovdrifta på skogen fortsatte og skapte den snaue Røros-vidda.
Etter at Røros Kobberverk la om drifta fra å utvinne malm ved hjelp av trevirke og trekol til å bruke koks på slutten av 1800-tallet, fikk skogen være i fred. Og sakte, men sikkert vendte skogen tilbake til den snaue Rørosvidda. Noen har faktisk ment at det ble for mye skog på Røros. Sverre Ødegaard skrev om dette i boka ”Bergstaden Røros” i 1997. Ødegaard var bekymret for skogen som krøp innpå gamle setervoller og slåtteenger og endra et åpent kulturlandskap til tett skog. I og rundt selve bergstaden skjøt bjørka i været og endret bergverksbyens karakter som industrisamfunn i et åpent landskap til ”småbyen i bjørkeskogen”, som Ødegaard sa det. Andre har hilst skogen velkommen tilbake til Rørosvidda og ser skogvokster som et uttrykk for at Rørosvidda blir ”naturlig” igjen etter hundrevis av år med intensiv hogst.