Røros Herredsstyre var ikke spesielt interessert i et slikt vern. De mente at både gatereguleringen og hensynet til byens forskjønnelse tilsa at flere av de foreslått vernede bygningene burde rives snarest. Året etter ble likevel de åtte første bygningene vernet på Røros.
Denne saken, som den første av flere, illustrerer at vernearbeidet på Røros kan være komplisert. Røros er et levende samfunn i stadig utvikling, og avveininger mellom hvilke inngrep som skal tillates og hvilke som skal avslås, er vanskelige. Det er et uttalt mål at det skal bo folk i husene i sentrum, og at det skal drives næringsvirksomhet i "gata". Vernet har i mange sammenhenger blitt oppfattet som en stor begrensning for de som skal leve og bo på Røros. De historiske verdiene har, selv på Røros, ofte blitt den tapende part når de har blitt satt opp mot tiltak som skulle skaffe ny næringsvirksomhet.
Da Røros kom på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv i 1980 burde mye være vunnet for vernesiden. Vedtaket var en klar manifestasjon på at Bergstaden hadde unik verdi, en verdi som gikk langt utover både det lokale og det nasjonale perspektivet. Mye positivt har skjedd etter at Røros kom på UNESCOs liste. Den lokale bevisstheten har økt, og flere og flere ser verdien av et aktivt vernearbeid.
En ny giv kom med Uthusprosjektet, som har pågått kontinuerlig siden midten av 1990-tallet og har gjennomført ca. 450 istandsettingsprosjekter. Prosjektet har vært vesentlig for å ta vare på uthusene, men har også vært et viktig kunnskapsbyggingsprosjekt.
Bygningsvernsenteret, som ble etablert som en avdeling i Rørosmuseet i 2006 har også vært en sentral aktør, både som treffpunkt for de antikvariske håndverkerne, som kurs- og opplæringsarena og som en ressurs for de mange eierne av antikvariske hus.
Et fortsatt bredt engasjement for bevaring av de historiske verdiene vil ha stor betydning også i årene som kommer.
