Mat og andre forbruksvarer

Kirsti Jordet

Høyda over havet var stor, sommeren kort, modent korn lyktes det knapt å få, og jorda var skrinn, spesielt øst for Glåma. Avstandene innen distriktet var store, veien til folkerike strøk og til havet var lang når de måtte gå, ri eller kjøre med hest og slede.

Bergverkssamfunnene generelt og Røros spesielt hadde store forsyningsproblemer. Dette var bakgrunnen for at privilegiebrevene hadde bestemmelser om toll- og avgiftsfritt innkjøp av varer til bergverkene. Ved det enkelte verk fantes et provianthus som solgte varer til verksarbeidere og bønder. Provianthusene hadde enerett til handelen, i hvert fall etter bestemmelsene som gjaldt, men mye ble også handlet ulovlig utenom.

Kornvarene var viktigst i verdi, først og fremst bygg og rug. Malt var et annet viktig produkt. Ellers ble det omsatt smør, ost, erter, flesk, salt, fisk, lerret, vadmel, tobakk, brennevin og dessuten hester. Det var vanlig at lønn ble utbetalt i form av varer. Til verksdrifta trengtes redskaper, krutt, jern, lær, tauverk og annet utenfra, mens kol, ved og tømmer ble skaffet lokalt. Det var partisipantene og proviantskriveren, bestyreren av provianthuset, som stod for innkjøpene.

Hvor kom så varene fra? Korn kom fra Trondheim, Hedemarken og Gudbrandsdalen (Lom). Peder Hiort nevner at det før hadde kommet spesielt mye smør fra Sogn. Kjøtt hadde vært hentet bl.a. fra Romsdalen. Nordfjord, og Gudbrandsdalen leverte flest hester.

Hva kunne så bygdene innen cirkumferensen bidra med? Vi vet at det ble levert en del kjøtt. Det bidro også samene med. Og et typisk lokalt produkt som skjørost ble solgt på provianthuset. Det som imidlertid betydde mest, var at gruve- og hyttearbeiderne ved verket fikk jord som de kunne dyrke høy på og fø en liten buskap. Skifter fra midten av 1700-tallet viser at i gjennomsnitt hadde Røros-arbeideren hest, 4-5 storfe og 3-4 sauer eller geiter. Historikeren Jon Birger Larsen har forsøkt å beregne kaloritilskuddet fra egne husdyrprodukter og endte på at de utgjorde ca 20% av den totale energitilførselen. Også bruksbøndene, de som gjorde skogsarbeid og transport for verket, trengte å kjøpe varer utenfra.

Lasskjørere fra Trøndelag, Hedemarken, Gudbrandsdalen, Sverige og andre steder bidro med transport som for det meste foregikk om vinteren. Ikke ei korntønne hadde kommet fram hvis ikke snøen hadde hjulpet til, skriver Andreas Holmsen stutt og fyndig.

Omtalen her viser at bergverkssamfunnet var helt avhengig av et stort område utenfor 1646-sirkumferensen for å kunne skaffe nok av mat og forsyninger ellers