Malmressursenee

Kirsti Jordet​

Den gamle 5-trinns smeltemetoden var i bruk det meste av tida, helt fram til ca. 1890.

Hvor kom så malmen fra? Det aller meste kom fra Storwartz-området og Nordgruvene, altså ikke langt fra hovedsmeltehytta. Seresse framhever at spesielt Nye Storwartz gruve fra 1708 ga en mer stabil drift og økonomi for verket. Det ble likevel stadig lett etter malm. Ertsfinnere stod på lønningslista, og Brun Nissen beretter at i 1789 hadde verket et skjerpekorps på 350 mann som hadde fått hvert sitt område å lete i.

Typisk for Rørosområdet er at det er tallrike malmforekomster, men de er oftest små.
Innenfor 1646-cirkumferensen er det rikeste funnstedet, utenom Røros-gruvene, Killingdal i Ålen, som ble drevet av Røros Kobberverk kun ei kort tid rundt 1800. Sør for Bergstaden ble gruver i Dalsbygda og Vingelen drevet noen få år. Utenom 1646-cirkumferensen var de største funn på Kvikne (aldri drevet av Røros) og Folldal, som Røros-verket eide 1826-1848, men ikke hadde noen tro på.

Mangel på malm hemmet i meget liten grad produksjonen på Røros. Det var tilgangen på trevirke som var problemet. Og malmen innen 1646-cirkumferensen strakk altså stort sett til. 

Samlet produksjon av råmalm ved Røros Kobberverk er anslått til 6 millioner tonn (Killingdal 3 millioner tonn) og av kopper ca. 120 000 tonn (Killingdal 50 000 tonn). Med vår tids driftsmetoder produserte Tverrfjellet på Hjerkinn 20 millioner tonn råmalm på ca. 30 år. Men her må vi selvsagt huske på at det aller meste av driftstida Røros-verket hadde, var i ”gammeltida” før 1890.

Røros Kobberverk ble fra slutten av 1600-tallet det ledende norske kopperverket, og innen 1814 var det ingen annen bedrift som gav den dansk-norske stat så store eksportinntekter.