De ryddet seg jordteiger, kalt ’haga’a’, der de dyrket fôr til husdyra. På hver haga satte de opp ei lita løe der fôret ble lagret før de hentet det etter hvert utover vinteren. Hver gård hadde gjerne to eller flere haga’a som de eide og drev. På slutten av 1800-tallet var det ryddet nesten 700 slike haga’a rundt bergstaden. Landskapet så ut som et lappeteppe, og eiendomsstrukturen innebar sterk teigblanding. Størrelsen på haga’an kunne variere fra 2 til 10-15 mål.
Til gården måtte det også helst høre en setervoll, det var nødvendig for å få dyra på utmarksbeite om sommeren. Rørosingene ryddet setervoller i alle liene rundt bergstaden. De beste vollene var ettertraktet. Så lenge folket drev gårdene sine og flyttet på setrene om sommeren, var bergstaden en vinterboplass.
Riktignok var det ikke alle som hadde seter. Noen måtte nøye seg med et sommerfjøs i utkanten av dyrkamarka utafor staden. Den som stelte dyra, gikk dit morgen og kveld, gjorde fjøsstellet og bar mjølka med seg hjem.
Til Rasmusgården har det i de siste generasjonene hørt tre haga’a som ligger øst for byen, i Småsetran, og en på sørvestsida, på Stormoen. Rasmusvollen i Stikkjildalen var setra som hørte til Rasmusgården. I Stikkjildalen er det frodige beiter for dyra. Det er i alt fem voller i denne setergrenda. Folket i Rasmusgården setret til i 1970 da gårdsdrifta ble nedlagt.
- 1/1
Rasmusvollen i Stikkjildalen Sverre A. Ødegaard
- 1/1
Oline Wintervold på Rasmusvollen i Stikkjildalen Rørosmuseet
