Arne Espelund, Professor i metallurgi ved NTNU
Takket være innføring av en konverterprosess i jernverkene, som fikk navn etter oppfinneren Bessemer, ble det i Frankrike rundt 1880 utviklet en tilsvarende prosess for bruk i kobberverk.
Den ble innført på Røros i 1887. Fordelene var:
1) langt bedre brenselsøkonomi
2) enkel drift og
3) en mye raskere prosess.
I den gamle prosessen ble varme utviklet ved å brenne ved og trekol (mot slutten erstattet av importert koks). I den nye prosessen ble det bare brukt koks i trinn 2, der skjærstein ble produsert som før. En ny ovnstype – vannkappeovn (”water jacket”), som var av amerikansk modell, ble satt opp. Den hadde en innvendig fryseforing og var nesten vedlikeholdsfri. Skjærsteinen ble etter tapping overført som smelte til en konverter, som hadde form av en liggende tønne, opplagret på ruller og med blestformer plassert i lengderetningen. Luft ble blåst inn gjennom disse dysene. Først ble jernet oksidert og overført til flytende slagg ved tilsats av kvartssand. Slaggen ble tappet av. Nå besto smelten av nesten ren Cu2S, kalt hvittmetall. Dette ble blåst til metallisk kobber, som ble tappet som store barrer ved å sette konverteren i riktig stilling.
Under avkjøling oppsto blærer i metallet på grunn av gassutvikling. Det ble derfor bygd en raffineringsovn, der oksygen ble fjernet ved moderat reduksjon med trestokker. Det ferdige metallet ble støpt ut i barrer med stempel R ♂V.
Dette er en del av:
