Menneskene og gårdene

Gårdsdrifta var en viktig del av livsgrunnlaget for både arbeidere og funksjonærer ved kobberverket. Bergstaden Røros ble bygd opp av fjellgårder i en by.

Randi Borgos og Amund Spangen

  • Bergmannsgata på Røros ca. 1865
    Bergmannsgata på Røros ca. 1865 Elen Schomragh

Gruvedrifta på Rørosvidda starta rundt midten av 1600-tallet, først i Storvola, noe senere ved Nordgruvene. Begge hovedfelta ligger ei mils vei fra bergstaden. Fossen i Hitterelva ga drivkraft til smelteverket og var avgjørende for hvor smeltehytta og bergstaden Røros skulle ligge. Folket som kom til den nye plassen fikk ta seg tomt til husbygging, og gårdsbruk med våningshus og driftsbygninger ble reist tett inntil hverandre etter et bymessig mønster. De fleste bruka var små trønderske fjellgårder.

Den første smeltehytta på Røros sto ferdig i 1646. Det eldste bykartet en kjenner til skriver seg fra 1658. Alt tyder på at bystrukturen ble skapt på tegnebrettet. Kartet viser et gatenett som består av to parallelle hovedgater som krysses av smale veter. Sentrum i bergstaden har fortsatt denne grunnstrukturen. Det er mulig at det var terrenget langs elva som bestemte hvordan byen måtte bli. De klimatiske forholda spilte sikkert også inn da byen ble planlagt. Det var lunere å bo tett sammen når det var styggvær og kulde. Og det var kanskje lettere for verket å holde kontroll både med plassen, drifta og befolkningen når gårdene ble lagt slik.

Den øverste verksledelsen var vel informert om tidas internasjonale strømninger. At gatene danner et rutenett, er karakteristisk for renessansebyene. Bergstaden ble brent av svenske soldater i 1678 og 1679. På den tida var barokken den gjeldende stilretningen i Europa. Bergstaden ble gjenoppbygd etter brannene, og på et bykart fra 1711 er Storgata tegna brei i den nedre enden, mens den smalner oppover mot Mørkstubakken. Dette virkemiddelet, barokkens "falske perspektiv", gir gata en storslagen dybdevirkning. Gateløpet virker langt, bredt og flott.
    
Langs Storgatas østside bygde flere av verkets funksjonærer gårdene sine. Nederst stengtes gateløpet av "Directeurens Huus", en stor bygning som markerte seg sterkt som fondbygning i gatebildet, større og mer imponerende enn de fleste nabohusa som var låge, små og beskjedent utstyrt. I tråd med barokkens ideer om aksialitet og symmetri hadde direktørboligen på 1700-tallet et høgt oppbygg som vektla midtpartiet på huset. Møneretningen på arken gikk på tvers av bygningskroppen og pekte ut retningen på gateløpet. I samsvar med kontinentale ideer var dette ment å inngi respekt og aktelse for direktøren og de som satt med makta ved verket.

I Kjerkgata var det færre "storinger" som holdt hus. Verksarbeidernes gårder ble lagt på begge sider av ei tilnærma jamnbrei gate. Øverst lå gammelkirka som fondbygning. Den ble revet ei stund etter at nykirka sto ferdig i 1784. En ny vei kom til i forlengelsen av Kjerkgata. Den ble lagt over den gamle kirkegården og forbandt gårdene på Haugan med sentrum.

Haugan er en av de tre bydelene som vokste fram rundt sentrum og de to hovedgatene på 1600- og 1700-tallet. Der, og på Bakkan og Flanderborg, ligger gårdene tett i tett på begge sider av veier som fører til Malmplassen og inn på bergstaden. Her har det ikke vært krav om rette linjer og akser; disse bydelene er anlagt på en mer tilfeldig måte. På 1800-tallet ble byen ytterligere utvida langs innfartsveiene. Fra midten av hundreåret kom det opp hus, for det meste små stuer, mange uten uthus, på Øra, Sjøbakkmoen, langs den gamle kongeveien til Trondheim og i Sleggveien på Bakkan.

Dobbeltstillinga som verksarbeider og småbruker har vært typisk for rørosingene helt fram til 1960-tallet. Verksbefolkningen måtte drive med jordbruk som attåtnæring for å oppnå et tilfredsstillende materielt nivå. Nabobygdene produserte neppe mer mat enn til egen befolkning og avstanden til Trondheim var lang. Kopperverkets eiere, partisipantene, var forpliktet til å holde proviantlager på Røros, men ulike forhold - alt fra uår til transportproblemer - kunne gjøre dette vanskelig. Derfor måtte folket produsere så mye mat som mulig sjøl. Det gjaldt alle som slo seg ned her: Verkets direktør og alle funksjonærer, embetsmenn, handelsmenn, handverkere og alle hytte- og gruvearbeidere hadde gård og drev med husdyrbruk. Kun noen få av innbyggerne, helst de som var blant tjenerskapet på bergstaden, levde uten gårdsbruk. 

Jordbruket var også en sikkerhetsgaranti for verksdrifta. I nedgangstider, eller ved driftsstans, hadde folket husdyra å leve av. Det at folket 'på Sta'a' eide gårdene og jorda si, gjorde at de var bundet til plassen og ble bofaste også i dårlige tider. Det var om å gjøre å sikre arbeidskrafta. I tillegg kommer at jordbruket skaffet kjøreokser og hester til en omfattende transportvirksomhet.

Denne artikkelen er i hovedsak gjengitt fra boka ”På Sta’a og uti markom” bind I, Randi Borgos og Amund Spangen, 2001

Dette er en del av: