Gruvene i Storwartz-feltet

Storwartz-feltet var, ved sida av Nordgruvene, ett av Røros Kobberverks to hovedgruveområder. Feltet ligger ei mil nordøst for bergstaden Røros, og omfatter i alt 9 gruver, deriblant funngruva Gamle Storwartz, drevet fra 1645.

  • Øvre Storwartz

Tone Rygg

Denne gruva var i drift til første halvdel av 1700-tallet, men også sporadisk etter dette. Ennå finnes det mange spor i området etter drifta her; etter fyrsetting i Cornelia Sjakt og steinvelter etter handbæring og vogntransport av malm fra gruva.

Utbyttet fra Gamle Storwartz varierte mye, men funnet av den rike malmen gjorde at en satte i gang skjerping flere steder i området. I 1650 ble det satt i gang drift i Nyberget gruve, og i 1659 i Hestkletten gruve. Videre kom det i gang drift i Christianus Qvintus i 1691 og i Myrgruva i 1694. De to sistnevnte ble etter hvert slått sammen til én større gruve, og ble i en periode regnet som en av verkets hovedgruver. Nyberget gruve ble første gang innstilt i 1717, Hestkletten i 1756, mens Qvintus var i drift fram mot 1770. Alle gruvene ble likevel forsøkt drevet seinere, og Nyberget fikk en ny driftsperiode fra 1870 til 1890. Det ble antatt at gruva hadde forkastninger både i nord og sør, og i 1936 ble fortsettelsen i nord oppdaget. Den yngste gruva i Storwartz-feltet, Kronprins Olavs gruve, ble da anlagt og drevet fram til 1972. Nyberget og Olavgruva er i dag Rørosmuseets besøksgruve, og vandringa gjennom de to gruvene gir et innblikk både i gammel og ny bergverksdrift.

Øst for Nyberget oppdaget en malmforekomster i 1673. Funnet var kjærkomment etter at kobberverket samme året fikk store deler av ved- og kollageret ødelagt av brann, noe som hadde resultert i økonomiske vanskeligheter. Den nye forekomsten fikk derfor navnet Solskinn, ettersom den ga forhåpninger om nye gode tider ved kobberverket. Solskinnet ble imidlertid kortvarig. I 1690 hadde Gamle Solskinn lenge gitt dårlig utbytte, men gruva ble endelig innstilt først rundt 1730. I 1854 oppdaget en nye forekomster i området, Nye Solskinns gruve, og stollføringa inn til gruva førte også til at Nyberget gruve ble gjenåpnet i 1861. Ny drift ble også satt i gang i Gamle Solskinn i 1870-åra, for på nytt å bli innstilt i 1890.

Det var Nye Storwartz gruve som skulle bli kobberverkets hovedgruve, med kontinuerlig drift i nesten 250 år. Etter at Gamle Storwartz lenge hadde gått med tap, ble det i 1708 oppdaget en ny forekomst nordøst for den gamle. Det ble straks satt i gang drift på skjerpet, og i 1711 ble gruva første gang omtalt som Nye Storwartz gruve. Samme år ble arbeiderbrakka fra gammelgruva flyttet til den nye. Forhåpningene var store. Men også her var utbyttet varierende. Likevel var Nye Storwartz i 1779 ”…den eneste Grube, man havde at stole paa.” (Dahle, 1894: s. 218). Gruva var i drift helt fram til 1946.

At fortjenesten fra gruvene var varierende, skyldtes flere grunner. I noen tilfeller var malmforekomsten lite drivverdig, i andre tilfeller kunne dårlig utnyttelse av forekomstene være en årsak. Kobberverket var stadig på jakt etter tekniske nyvinninger og ny kunnskap som kunne forbedre bergbrytinga. Både forbedrete metoder i kruttsprenginga og nye heise- og knuseinnretninger førte til større effektivitet og bedre utnyttelse av malmen. Innføring av akkordlønn gjorde også sitt til at verket fikk mer igjen for utgiftene sine.

Drifta ved Storwartz pågikk i Olavsgruva helt til 1972. Deretter var det bare gruva i Lergruvbakken som var i drift fram til Røros Kobberverks konkurs i 1977.

Kilder:
Dahle, H., 1894: Røros Kobberverk 1644-1894.
Ødegaard, Sverre: Bergbryting i eldre tid. Særtrykk av Fjell-Folk 1982.
Gjestland, Truls: Gruver i Storwartz-feltet

  • Olavsgruva

    Olavsgruva var den siste gruva i drift i Storwartzfeltet. Drifta ble påbegynt i 1936 og fortsatte helt fram til sommeren 1972.

  • Gamle Storwartz gruve

    Ca. 250 meter sør for bygningene på Øvre Storwartz ligger gruva som betegnes som Røros Kobberverks funngruve, Gamle Storwartz. Denne gruva var i drift fra 1645 til første halvdel av 1700-tallet, men også sporadisk etter den tid. Ennå finnes det mange spor etter drift her; gråbergsvelter, vognspor etter malmtransporten og merker etter fyrsetting i Cornelia Sjakt. Gamle Storwartz er sentrum i Circumferensen - Røros Kobberverks opprinnelige privilegieområde. Det ble nedfelt på kartet med en radius på fire gamle norske mil (45,2 km), hvor verket fikk rett til å utnytte all skog, vannkraft, malmer, mineraler og arbeidskraft.

  • Nye Solskinn gruve

    I 1854 oppdaget Hans Andersen Dahl det som fikk navnet 'Ny Solskinns skjerp'. Forekomsten var såpass betydelig at det ble satt i gang gruvedrift her. Nye Solskinn - og Nyberget gruve ligger ved siden av hverandre og er av samme malmforekomst som Olavsgruva og Gamle Solskinn gruve. Faringene – inngangene – til disse gruvene ligger i skråningen bak kontorbrakka og stigerstuggu på Olavsgruva. De første årene ble det drevet kun i de øvre partiene av Nye Solskinns skjerp, men i 1868 begynte drifta å gå dypere ned i bakken og Nye Solskinn ble omtalt som ei gruve. Det ble blant annet behov for pumpeverk for å holde gruva fri for vann. Et slik ble bestilt i 1869 fra Nidelvens fabrikk i Trondheim. På bakkenivå kan vi ennå i dag se rester etter en gjøpel – en heiseinnretning – drevet av hester. Man kan se spor etter hestevandringen og rester av fundamentene til det pyramideformede huset til hestevandringen. Parallelt med oppstarten i Nye Solskinn ble drifta gjenopptatt i Nyberget. Det er slått et gjennomslag mellom disse to gruvene. Nyberget gruve fra 1650 er rørosområdets nest eldste gruve. Den var i drift til i 1717. På 1860-tallet ble drifta i Nyberget gjenopptatt noen enkelte år, og i perioden 1870-1890 traff man på ganske gode malmforekomster som ga godt grunnlag for drift.

  • Nyberget gruve

    Like etter at drifta hadde kommet i gang ved Gamle Storwartz gruve i 1646 begynte man å lete etter nye malmforekomster i Storwartzområdet. Omtrent 2,5 km øst for Gamle Storwartz ble det oppdaget en ny malmforekomst og i 1650 ble Nyberget gruve åpnet. Nyberget gruve regnes derfor som den nest eldste gruva i rørosområdet. Gruva var i drift til i 1717. Nyberget og Nye Solskinn gruve ligger ved siden av hverandre og er av samme malmforekomst som Olavsgruva og Gamle Solskinn gruve. Faringene – inngangene – til Nyberget og Nye Solskinn ligger i skråningen bak kontorbrakka og stigerstuggu på Olavsgruva. Parallelt med oppstarten i Nye Solskinn gruve på 1850- og 1860-tallet ble drifta gjenopptatt i Nyberget. Det er slått et gjennomslag mellom disse to gruvene. På 1860-tallet ble Nyberget drevet noen enkelte år, og i perioden 1870-1890 traff man på ganske gode malmforekomster som ga godt grunnlag for drift. Nyberget gruve, Nye Solskinns gruve og Olavsgruva utgjør altså i dag en sammenhengende gruve.

  • Myrgruva

    I 1694 ble det oppdaget en malmforekomst like sørøst for Christianus Quintus gruve. De to gruvene lå så nære hverandre at de etter noen år ble slått sammen med et gjennomslag. Etter dette ble begge disse gruvene omtalt som Quintusgruva. De første åra ga Quintusgruva godt utbytte, og ble ansett som en av hovedgruvene for verket. Dette endret seg imidlertid og i 1731 ble gruva beskrevet til å være i dårlig tilstand. Gruva var i drift i liten skala fram til i 1770. I 1900 ble det forsøkt å gjenoppta drifta i Quintus og i 1905 ble den slått sammen med Hestkletten gruve med et gjennomslag. På 1960- og 70-tallet ble Quintusgruva brukt til omvisninger for publikum.

  • Hestkletten gruve

    Etter igansettelsen av Gamle Storwartz gruve i 1646 begynte verket å skjerpe etter nye malmforekomster i Storwartzområdet. Rundt 1660 nevnes Hestkletten gruve for første gang i kildematerialet. Hestkletten ga gode resultater de første driftsårene. Hestkletten og Christianus Quintus gruve ble drevet på samme malmforekomst. Hestkletten ble nedlagt i 1756, men kom i drift igjen noen år tidlig på 1900-tallet, og i 1905 ble den slått sammen med Quintusgruva ved et gjennomslag. Det har blitt fortalt at arbeidere som ved Nye Storwartz noen ganger gikk via Quintusgruva og Hestekletten for å slippe å gå over Quintushøgda når det var dårlig vær.

  • Christianus Quintus gruve

    Malmforekomsten som ble grunnlaget for Christianus Quintus gruve ble oppdaget i 1691. I 1694 ble Myrgruva oppdaget. De to gruvene lå så nære hverandre at de etter noen år ble slått sammen med et gjennomslag. Etter dette ble begge disse gruvene omtalt som Quintusgruva. De første åra ga Quintusgruva godt utbytte, og ble ansett som en av hovedgruvene for verket. Dette endret seg imidlertid og i 1731 ble gruva beskrevet til å være i dårlig tilstand. Gruva var i drift i liten skala fram til i 1770. I 1900 ble det forsøkt å gjenoppta drifta i Quintus og i 1905 ble den slått sammen med Hestkletten gruve med et gjennomslag. På 1960- og 70-tallet ble Quintusgruva brukt til omvisninger for publikum.

  • Gamle Solskinn gruve

    Gamle Solskinn gruve ligger like nordøst for inngangen til Olavsgruva og Nyberget gruve. Geologer anser det som sannsynlig at denne forekomsten er del av den samme som Olavsgruva, Nyberget gruve og Nye Solskinn gruve, som alle ligger i samme område. Malmforekomsten i Gamle Solskinn ble funnet i 1673. Navnet fikk den fordi funnet var veldig lovende, i en tid som ellers var dårlig for Røros Kobberverk. Samme år hadde verkets kullhauger tatt fyr, noe som førte til at 5000 lester kull (nesten 1000 kubikkmeter) og 80 favner ved gikk tapt. Malmforekomsten i solskinnsfeltet var solen som brøt gjennom tåken etter uhellet. Gruva ble drevet med vekslende hell og svarte ikke til forventningene. I 1691 ble den omtalt som ganske dårlig, og omkring 1720 ble drifta innstilt. I 1870-årene ble drifta gjenopptatt og man fant noen gode partier. Malmen gikk etterhvert over fra kobbermalm til å inneholde mer magnetkis, og i 1890 opphørte drifta igjen. Rundt første verdenskrig var det noe mindre drift i gruva. Etter 1920 har gruva vært oversvømt og er ikke tilgjengelig.

  • Nye Storwartz gruve

    Lett synlig i Øvre Storwartz-området ligger bebyggelsen ved Nye Storwartz gruve. Drifta i denne gruva ble påbegynt i 1708. Den var verkets hovedgruve med kontinuerlig drift i nesten 250 år, til 1947. Det røde huset på Øvre Storwartz fungerte som bolig for stigeren ved Nye Storwartz gruve. Foran stigerboligen er det et stort inngjerdet hull i bakken. Dette er dagraset, som skjedde i 1953 da hovedfaringen, eller hovedinngangen, til Nye Storwartz gruve falt sammen. Etter at Gamle Storwartz lenge hadde gått med tap, ble det i 1708 oppdaget en ny forekomst nordøst for den gamle gruva. Det ble straks satt i gang drift, og i 1711 ble gruva første gang omtalt som Nye Storwartz gruve. Samme år ble arbeiderbrakka fra gammelgruva flyttet til den nye. Foto: Rørosmuseet

Les mer