Magnar Johnsen og Tone Rygg
Det ble tatt ut kobber, sink, krom og svovelkis, men kobberet var den dominerende eksportartikkelen gjennom kobberverkets historie. Den totale produksjonen fra 1644 til 1977 lå på omkring 110. 000 tonn reint kobber.
De viktigste gruvefeltene på Røros var Storwartz-området og Nordgruvene. Funngruva Gamle Storwartz, ble satt i drift etter at Hans Aasen skal ha oppdaget kobbermalmen under reinsjakt. Utover 1600-tallet ble flere gruver satt i drift i Storwartz-området. Drifta i Nordgruve-området kom i gang i Arvedals gruve i 1657, og her kom flere gruver i drift på 1700-tallet. Ved Nordgruvene ble svovelkis hovedmalmen i siste halvdel av 1800-tallet, mens ved Storwartz var kobberkis alltid det dominerende. Foruten de to hovedområdene ble det skjerpet i hele circumferensen i jakten på mineralene, og mange gruver har vært i drift rundt i Røros-regionen.
Bergbryting i eldre tid kan i dag virke som "det umuliges kunst." På 16- og 1700-tallet ble mye gjort med handkraft. Malmen ble drevet ut ved hjelp av fyrsetting, som skjedde ved oppvarming av fjellveggen med bål. Når berget blir oppvarmet, utvider det seg, blir sprøtt og slår sprekker. Dette gjør det relativt lett å hakke eller stikke løs stein fra berget. Fyrsetting var den mest brukte brytingsteknikken i kobberverkets første hundre år. Mangelen på ved gjorde likevel at en tok i bruk kruttsprengning allerede på 1600-tallet. Da ble det handboret hol med kruttbor og feisel eller slegge, fylt på med svartkrutt, tettet med leire eller trepropp og tent på. Denne metoden gjorde arbeidet delvis lettere, men den tunge handboringa gjorde også denne teknikken arbeidsintensiv (B. I. Berg, Fjell-Folk, 1988). I siste halvdel av 1800-tallet kom mange nyvinninger, som elektrisitet og dynamitt. En tok i bruk pressluftbor og dynamitt i bergbrytinga. Elektrisk drevne kompressorer ble installert i gruvene for å drive trykkluftborene.
Ventilasjon, vannlensing og transport av malm ut av gruvene var noen av utfordringene i gruvedrifta. Kol- og svovelgasser fra fyrsettinga måtte drives ut av gruva fortest mulig, og sjakter, dvs. loddrette gruveganger, sørget for luftsirkulasjon. Sjaktene ble også brukt til heising eller pumping av vann og til transportering av malm. Tilsiget av vann var konstant i mange av gruvene, og vannlensing var derfor en nødvendig forutsetning for drifta. Den tekniske utviklinga har vært stor også her; fra manuell heising av vann på 1600-tallet via heste- eller vasshjuldrevne pumper og til de elektriske. Malmtransporten har også gått gjennom ulike tekniske stadier i verkets historie. Fra starten av ble malmen fraktet i skinnsekker, på båre og senere i trillebåre til sentrale deler av gruva, for så å bli fraktet ut med hest og vogn eller heist opp gjennom sjaktene. Seinere ble det tatt i bruk slepheis, dvs. vogner drevet av hestevandringer, og da elektrisiteten kom, fikk kobberverket elektriske togsett og vinsjer. Det første elektriske lokomotivet ble skaffet til Kongens gruve i 1896.
Den første grovsorteringa av malmen ble gjort ute på gruveområdene. I førstningen foregikk dette med skjeiding for hand, med skjeidehammer. Mot slutten av 1700-tallet kom pukkverk eller stampehus, drevet av vasshjul. Jernskodde tømmerstempler knuste malmen, og kobbermalmen ble grovsortert fra gråberget. Dette arbeidet var det "vaskarryssen", unge gutter, som gjorde. Deretter ble malmen fraktet videre til smeltehyttene. Fra 1920-tallet fikk en flotasjonsanlegg ved Storwartz, der malmen ble redusert til konsentrat før smelting.
Gruvearbeiderne i eldre tid arbeidet fem dagers uke og ti timers dag. Dette var trolig vanlig helt fra starten av. I begynnelsen skal arbeiderne ha hatt "fleksibel arbeidstid", dvs. at de kunne gå fra arbeidet når de ville, så lenge de arbeidet inn igjen det de hadde tatt fri. Denne ordninga ble det slutt på i 1713. Fra 1700-tallet måtte arbeiderne etter hvert bo på gruva hele arbeidsuka, fra mandag til fredag. De åt og sov i store brakker, med sengebrisker langs veggene og åpne ildsteder midt på gulvet.
Arbeidsåret var delt inn i 13 bergmåneder, hver på 28 dager. En måned om sommeren hadde verksarbeiderne fri fra verksdrifta, "fyr-måneden", for å gjøre slåttonna og få fôret i hus. Drifta i gruver og smeltehytter ble da innstilt. I eldre tid fikk arbeiderne lønn også for fyr-måneden, men det tok etter hvert slutt. Alle faste arbeidere hadde i førstninga "schikt-lønn" eller daglønn, som ble utbetalt hver måned. Fra omkring 1720 fikk en akkordlønn for enkelte typer arbeid. Noe arbeid kunne også auksjoneres bort til det arbeidslaget som krevde minst betaling. Akkordlønnsordninga ble mer og mer vanlig utover 1800-tallet for å effektivisere arbeidet i gruvene.
