Amund Spangen
Geografiske og klimatiske forhold og de spesielle produksjonsmessige og sosiale forholda ved bergverket ga bebyggelsen ei helt egenarta form.
I dag har Kobberverket ikke lenger den næringsmessig viktige plassen som i det gamle gruvesamfunnet. Smeltehytta, som helt sia byen ble anlagt var den viktigste arbeidsplassen i sjølve bergstaden, ble nedlagt etter en brann i 1953. Etter det hadde Kobberverket stort sett bare administrasjonen sin tilbake i byen. I 1977, etter mer enn 330 års drift, stansa den siste gruva. I løpet av noen ti-år rundt midten av 1900-tallet la også innbyggerne ned gårdsbruka sine.
Om gruvedrifta ikke lenger har noen betydning, lever bergstaden fortsatt. Industri og handels- og servicenæringer gir i dag levebrød for vel 3000 innbyggere, og det gamle bygningsmiljøet virker som ei fin og brukbar ramme om de nye funksjonene.
Mesteparten av den eldre bebyggelsen skriver seg fra 17- og 1800-åra, og representerer store kulturhistoriske og antikvariske verdier. Røros og det omliggende kulturlandskapet er et historisk dokument over industrivirksomhet og jordbruk på fjellvidda. Bevisstheten om dette gjorde at vernearbeidet tidlig kom i gang for å ta vare på bergstaden, et arbeid som har blitt stadig viktigere etter som mange hus har mista funksjonen de en gang hadde og står i fare for å forfalle og bli borte. Bygninger og hele gårdsanlegg er satt i stand og redda for framtida, først og fremst takket være faglig hjelp og økonomisk støtte gjennom Riksantikvaren.
I 1920 ble bygningsfredningsloven vedtatt. Den gjorde det mulig å sikre kulturminner på stedet. Fra 1920-åra og fram til i dag er ca. 100 hus i Røros bergstad blitt freda, blant andre husa i Rasmusgården. Bergstaden kom i 1981 med på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. Hele bergstaden er verna, og ca. 400 trehus ligger innafor vernesona.
