Vinterleden

Vinterleden var en av de mest trafikkerte ferdselsårene mellom Sverige, Femundsbygdene og Røros. Kobberverket og verkets befolkning trengte tilførsel av materialer og varer av alle slag. Slik ble Røros også et viktig handelssted, for svenske som for norske bygder. Transporten foregikk helst på vinterføre med hest og slede etter islagte elver, sjøer og myrer. Hundrevis av lasskjørere, flere titalls i følge, fraktet tusenvis av lass til og fra Røros hver vinter.

Vinterleden var forbindelsen mellom de to bergverksbyene Falun og Røros. Den krevende transportveien utgjorde tur retur ca. 85 mil og kunne ta mer enn 6 uker. På en dag tilbakela hest og kjører mellom 2 og 4 mil hvis føret og været var godt. Ferdselen langs Vinterleden førte også med seg kulturimpulser.

Etter som drifta ved kobberverket var avhengig av en omfattende varetilførsel, ble det langs ferdselsveiene anlagt gårder med fast bosetting der ferdasfolk og hester kunne ta inn. På den strekningen av Vinterleden som er verdensarv, er gårdene Sæter og Holla i Tufsingdalen, Korssjøen og Sevatdalen eksempler på viktige ferdasgårder.