-
I forbindelse med den årlige martnan i februar holdes lasskjørertradisjonen i hevd. Svein Arild Johnsgård
Kirsti Jordet
Malm skulle bringes fra gruvene og til smeltehyttene. Lange skarer med hestekjørere hadde kol, ved, tømmer og materialer på sledene sine. Fram til gårdene ble det kjørt høy og mose. Fra verden utenom kom proviant og utstyr til drift av verket, og ferdig kopper ble lastet opp og ført til Trondheim. Ei stund ble noe også fraktet sørover. Leif Braseth har forsøkt å beregne hvilke mengder det kunne være tale om. Han kom til at en vinter i 1760-årene – da hytta gikk som best – kunne Lovise hytte i Alvdal ta imot 14 700 hestelass, av dette 12 000 med kol. Trafikken på Malmplassen på Røros var selvsagt enda større.
Det aller meste ble fraktet på vinterføre. Sommerveiene var lenge stier og gangveier slik de hadde vært fra middelalderen. Og traseene var lenge de samme, slik noen kart fra rundt 1700 syner. Den svenske oberst Ørneklovs kart fra 1675 syner vei fra Røros over Budalen, Soknedal, Hølonda til Trondheim. På et Ørneklov-kart fra året etter er veien Brekken, Ålen, Singsås og Støren kommet med. Merkelig nok er det ikke tegnet noen forbindelse over Rugeldalen. Men den må jo ha vært der. Gauldalsveien var, som kjent er, lenge meget vanskelig. Å ferdes etter den var som å føde, er det blitt sagt! Først mot slutten av 1700-tallet kunne den kjøres med hest og vogn. Mye var i mellomtida blitt kløvet Budalsveien eller veien fra Singsås over Samsjøen til Kvål og videre til Trondheim.
Hovedveien sørover sommers dag gikk helt fram til først i 1790-åra over Sundet, Galåen, Os kirke, Tallsjøen, Vingelen og over til Tynset. Dette var ganske enkelt middelalderveien. Vinterveien gikk mest etter islagte elver, sjøer og myrer: Glåma, Gaula, Femund og andre.
Lasskjørerlivet krevde svært mange hester og karer. Og da er det ikke til å undres over at Nord-Østerdalen i både 1657 og 1835 hadde betydelig flere hester enn bygdene i landet for øvrig; i 1657 var det 257 hester pr. 1 000 innbyggere, i 1835 148 pr. 1 000. Gjennomsnitt for Norge som helhet var 104 pr. 1 000. Ramm skriver at Os hadde mest hester. Røros kommune selv hadde i 1851 188 hester, mens Nord-Østerdalen hadde ca. 1 600. Hestene og oksene gikk jo ikke av seg selv, og behovet for kjørekarer var ikke nettopp lite. Fryjordet kom fram til at i 1740-årene var det ca. 1 000 menn som kjørte for verket, muligens flere.
I Martnan holdes fortsatt tradisjonen med å kjøre hest til Røros i hevd. Resultatet av virksomheten i skogen og etter ferdasveien var at av de totale driftsutgiftene kopperverkene hadde, gikk ca. 70 % til bøndene. Slik var det også i jernverksindustrien.
Og for verket på Røros strakk verken 1646- eller 1753- cirkumferensene, eller Røros-området og Nord-Østerdalen til. Det kom hester og kjørekarer så langt nordfra som Leinstrand utenfor Trondheim, og så langt sørfra som Hedemarksbygdene. Det var ikke rart det ble stilt da hestebjøllene begynte å tie utover mot 1890.
Kilder og litteratur:
Oberst Ørneklovs kart fra 1675 og 1676
Armfeldt-armeens kart fra 1715
Leif Braseth: ”Drømmen om den store malmåra” (1995)
Kiær: ”Nordre Østerdalen. En historisk-statistisk studie…” (Trykt 1899-1900)
”Høifjellskommisjonens kjennelser av 13. juli 1934”
Gjermundsen: ”Bygdebok for Os”, bind 1 (1999)
Fryjordet: ”Skogadministrasjon i Norge gjennom tidene”, bind 1 (1992)
K. Jordet: :”Særtrekk ved kobberverksdrifta ca 1630-1890” (2003)
Arnulf Selnes: ”Kløvvegen fra Røros" (personlig mottatt artikkel)
