Jarle Simensen
Det meste av kobberproduksjonen gikk til Tyskland og Holland. Det ble brukt i håndverksproduksjon, til prydting, bestikk, kjeler, mynter, statuer, beslag og i legeringer av ulike slag, for eksempel til våpen. Betalingen kunne eierne bruke til å kjøpe matvarer, særlig korn, som distriktet ikke kunne dyrke selv. Slik var tilknytningen til det europeiske markedet en forutsetning for bosettingen på Røros-vidda og folkeøkningen i nabobygdene. Når det var spesielt dårlige år i distriktet, kunne eierne forskuttere proviantkjøp og dermed forhindre sult og krise.
En forutsetning for å få gruveproduksjonen i Norge i gang, var å skaffe til veie fagkunnskap. Gruvedriften og smeltekunsten var blant de vanskeligste tekniske oppgaver i denne førindustrielle perioden. Ekspertisen fantes i de tyske gruveområdene i Sachsen og Hartz, som var de eldste og mest utviklede gruveområdene i Europa. Kongen i København engasjerte seg for å bringe slik ekspertise til Norge, og i den første halvdel av 1600-tallet innvandret i alt vel 500 slike tyske fagfolk til Norge, de fleste til sølvgruvene på Kongsberg i 1620-og 30-årene. Derfra dro mange videre til andre norske bergverk. Til Røros var det fram til 1670-tallet kommet i alt vel 30 slike tyske innvandrere, og de utgjorde da 40 % av bergoffiserene og 10 % av de fagkyndige bergarbeiderne, ”berggesellene”. Både ordningen i gruvene og samfunnet i byen ble preget av disse tyske innvandrerne. Tysk var administrasjonsspråket helt opp til 1670-tallet, og det tekniske gruvespråket ble alltid siden preget av tyske ord og uttrykk. Fortsatt finnes det på Røros familienavn som Irgens, Koch, Kokkvoll, Fincke, Prydtz, Hartz. Dette kulturmøtet er et hovedtema i Johan Falkbergets diktning. Hele denne tilførselen av kapital og ekspertise til råvareproduksjon i utkanten av den moderne verdensøkonomien kan minne om Europas forhold til utviklingslandene i vår tid.
I det store europeiske nettverket som Røros var en del av, spilte Trondheim en viktig mellomrolle. De ledende trondhjemske handelsfamiliene som eide Verket: Angell, Mølmann, Meincke og Hornemann, var selv innvandret fra kontinentet, mest fra Sønder-Jylland. De utgjorde et europeisk brohode i periferilandet Norge. De utgjorde det øverste styre for virksomheten, de skaffet kapital som forskudd til den årlige driften og til nye anlegg, og de stod for salg og transport av kobberet til det europeiske markedet. Ved midten av 1700-tallet ble det grovt anslått at eierinntektene lå på ca. 30% av produksjonsverdien. Det innebar at en stor del av den verdien som ble skapt på Røros, ble overført til Trondheim, som en belønning for kapital, administrasjon og markedskontakter. 30-35% av driftskostnadene gikk til de ansatte ved gruver og smelteverk, mens ca. 40% gikk til bøndene for transport og leveranser (Det er noe ulike tall på dette punktet hos Sprauten og Øisang, se litteraturlista). Om dette var en rimelig fordeling, vil avhenge av hvilke øyne som ser.
Virksomheten ved kobberverket la grunnlaget for en bredere lokal utvikling på Røros. Røros ble tidlig et handelssentrum, dit det ble ført forsyninger til Verket og dets arbeidere i form av ost og smør helt fra Vestlandet, korn fra Hedemarken, slipesteiner fra Selbu, hester og andre vareslag til bytte langt inn i Sverige. Etter hvert ble det etablert et fast årlig marked, ”Rørosmartnan”. Men Verket hadde gjennom sitt ”provianthus” monopol på detaljhandelen helt til Rørosloven av 1818 tillot tre private handelsforretninger og en ny lov av 1842 gjorde all handel fri.
Bergverksdriften gjorde at det ble skapt et industrielt miljø på Røros med en fagkunnskap som også kunne komme til nytte i andre virksomheter. På det økonomiske området, liksom i politikken, kom rørosingene på offensiven på 1800-tallet. Lokal kapital ble samlet gjennom handelshus, sparebank og brannkasser og kunne settes inn i privat næringsutvikling. Røros ble et sentrum for spesialhåndverk (fargere, garvere, blikkenslagere, fotografer og bokbindere), og etter 1850 ble det satt i gang et stamphus for ulltøyer, et fargeri og en trevarefabrikk. Med jernbane og elektrisitet fra slutten av 1800-tallet og distriktsutviklingen og turistutviklingen etter 1945 åpnet det seg nye muligheter for lokale entreprenører. Industrien sysselsetter pr. 2005 ca. 30% av den yrkesaktive befolkningen, bygg og anlegg ca. 8%, primærnæringer knapt 5%, varehandelen ca. 22% og offentlig og privat tjenesteyting ca. 31%. Det siste tallet forteller om den store rollen som stat og kommune nå spiller i den lokale økonomien. Røros har gått veien fra u-land til i-land, og er et eksempel på at et periferiområde i verdensøkonomien kan løfte seg opp gjennom en kombinasjon av lokalt tiltak og statlig assistanse.
