Ca. 250 meter sør for bygningene på Øvre Storwartz ligger gruva som betegnes som Røros Kobberverks funngruve, Gamle Storwartz. Denne gruva var i drift fra 1645 til første halvdel av 1700-tallet, men også sporadisk etter den tid. Ennå finnes det mange spor etter drift her; gråbergsvelter, vognspor etter malmtransporten og merker etter fyrsetting i Cornelia Sjakt. Gamle Storwartz er sentrum i Circumferensen - Røros Kobberverks opprinnelige privilegieområde. Det ble nedfelt på kartet med en radius på fire gamle norske mil (45,2 km), hvor verket fikk rett til å utnytte all skog, vannkraft, malmer, mineraler og arbeidskraft.

Lett synlig i Øvre Storwartz-området ligger bebyggelsen ved Nye Storwartz gruve. Drifta i denne gruva ble påbegynt i 1708. Den var verkets hovedgruve med kontinuerlig drift i nesten 250 år, til 1947. Det røde huset på Øvre Storwartz fungerte som bolig for stigeren ved Nye Storwartz gruve. Foran stigerboligen er det et stort inngjerdet hull i bakken. Dette er dagraset, som skjedde i 1953 da hovedfaringen, eller hovedinngangen, til Nye Storwartz gruve falt sammen. Etter at Gamle Storwartz lenge hadde gått med tap, ble det i 1708 oppdaget en ny forekomst nordøst for den gamle gruva. Det ble straks satt i gang drift, og i 1711 ble gruva første gang omtalt som Nye Storwartz gruve. Samme år ble arbeiderbrakka fra gammelgruva flyttet til den nye. Foto: Rørosmuseet

Smeltehytta på Røros ble bygd i 1646. I smeltehytta ble malmen fra gruvene foredlet til kobber. Smelteprosessen var avhengig av vannkraft til å drive blåsebelgene, og hytteanlegget ble derfor plassert ved Hitterelva. Hytteanlegget har flere ganger vært herjet av brann. Smeltehytta har i årenes løp blitt ombygd og utvidet mange ganger. I 1887 ble smeltehytta modernisert i forbindelse med innføring av ny teknologi i smelteprosessen. Året etter ble hytta totalskadd av brann og ei ny smeltehytte satt opp.

Øvre Storwartz er ett av tre delområder i gruveområdet som kalles Storwartzfeltet. Øvre Storwartz kan deles inn i Gamle og Nye Storwartz. Mest synlig i området er bygningene etter Nye Storwartz gruve, som ble satt i drift i 1708. Man kan også finne spor etter den første gruva i området, Gamle Storwartz, som ble drevet fra 1645.  Foto: Rørosmuseet

Nedre Storwartz har et stort antall bygninger og ruiner fra Røros Kobberverks forskjellige driftsperioder. Herfra går taubanen til Olavsgruva. Den er 1400 meter lang, er nyrestaurert og i kjørbar stand. Her ble verkets første flotasjonsanlegg bygd og tatt i bruk i 1926. I januar 1946 brant det helt ned. Gjenoppbygging av et nytt flotasjonsverk startet umiddelbart og ble satt i drift i oktober 1946.  Flotasjonen var i drift til i 1972 og er fortsatt nesten intakt.  Foto: Rørosmuseet 

I 1735 ble det gjort malmfunn i fjellet ovafor den nedlagte Arvedalsgruva. Funnet var en fortsettelse av malmforekomsten i Arvedal, og gruva fikk navnet Kongens gruve.  I 1849 ble gjort gjennomslag mellom Arvedals og Kongens gruver. Da ble det lettere å transportere både vatn og malm ut av gruvene, og det gjorde sitt til at Røros Kobberverk opplevde noen gode år. Det helt store oppsvinget kom imidlertid mot slutten av 1870-åra. Rørosbanen ble åpna i 1877 og revolusjonerte transportmulighetene. En kunne fra da vende blikket mot de store svovelkisforekomstene. l 1889 ble det for eksempel brakt ut 32.000 tonn svovelkis mot bare 4.800 tonn kobbermalm. I 1895 ble det åpnet et dagbrudd fra Arvedalsgruva og inn i Kongens for å lette drifta. Kongens er den eneste gruva i rørosområdet med et slikt åpent dagbrudd. I 1896 kom elektrisiteten. Dette førte til at taubanedrift ble billigere enn jernbane for transport av malm ned til Rørosbanen, og taubane ble anlagt fra Kongens ned til Harborg stasjon. Det siste malmtoget på Arvedalslinja gikk i mars 1910. Les mer om Kongens gruve! Litteratur: Borgos, Randi / Spangen, Amund:  ”På Sta’a og uti markom” bind I, 2001 / Foto: Kongens gruve ca 1930, fotograf ukjent. RMUB.2106

I 1723 startet drifta ved Christianus Sextus gruve, opprinnelig kalt Sandkjernen gruve. Organisten Mathias Volqvarts Brun påstod å ha finneretten, mens partispantene ved Røros Kobberverk mente at den tilhørte Peder Monsen Rugeldalen, som hadde vært oppsynsmann for Brun under letingen. Brun ble ansatt som stiger ved gruva, og begge fikk finnerlønn.  Den første driftsperioden ved Sextus varte til 1768. I 1882 ble drifta gjenopptatt og varte fram til 1939. I 1909 stod et taubaneanlegg mellom Kongens gruve og Sextus klart, og i 1910 var taubanen mellom Sextus og Harborg ferdigbygd. Taubanen ned til Harborg avløste Arvedalslinja, en 9 km lang jernbanelinje som ble tatt i bruk i 1886 for å frakte malmen fra Arvedals gruve ned til Tyvoll. Herfra ble sovelkisen fraktet med jernbanen til Trondheim for eksport, mens kobbermalmen ble fraktet til Røros for smelting. Litteratur: Nissen, Gunnar Brun: Røros kobberverk1644-1974, s. 188 / Foto: MK, Røros vg. skole

Rødalen gruve, eller Røsjøgruva, ble oppdaget i 1918 ved diamantboringer. Malmen her er fortsettelsen av forekomsten i Arvedals- og Kongens gruve.  Det ble først drevet ut en sjakt som er ca. 210 meter dyp, men selve gruvedrifta kom i gang først i 1930. Det var nemlig nødvendig å bygge taubane slik at malmen kunne fraktes fra Rødalen til Kongens gruve.  I 1932 stod et flotasjonsverk ferdigbygd på Kongens. Der ble Rødalsmalmen foredlet til kobberkonsentrat. Flotasjonen var vellykket, men det viste seg at malmen fra Rødalen var fattig, og drifta opphørte derfor i 1945. Foto: Arne Nyaas / Litteratur: Malmdatabasen, NGU, Forekomst 1640 - 052 / Nissen, Gunnar Brun: "Røros Kobberverk 1644-1974", s. 245ff

Fjellsjøgruva ligger på Varvollan-eiendommene ved Store Fjellsjø, ca. 3,5 km nordvest for Kongens gruve. Malmen i området ble funnet ved diamantboringer i 1945. Den 19. desember 1953 var Johan Falkberget invitert til å fyre av det første skuddet i sprengningen av ei sjakt som skulle gjøre videre undersøkelser av malmen mulig. I januar 1955 fikk man den første føling med malmen, 95 meter nede i sjakta. Malmen bestod av svovelkis med betydelig innhold av kobber og zink.  Undersøkelsene viste likevel at grunnlaget var for dårlig for en økonomisk forsvarlig drift, og prøvedrifta ble innstilt i 1956.  Litteratur: Malmdatabasen NGU Forekomst 1640 - 007 / Kilde: Karl Ingvaldsen, P.M om Fjellsjøfeltet 1955, Røros kobberverks arkiv, Rørosmuseet / Foto: Rørosmuseet

Lergruvbakken ligger ca. 2 km sør for Kongens gruve. Det ble satt i gang gruvedrift her i 1973. Kis og råmalm ble fraktet til flotasjonen på Kongens for videre bearbeiding. Lergruvbakken var den eneste gruva i drift ved Røros Kobberverks konkurs i 1977. I dag er det ikke mange synlige spor etter drifta ved Lergruvbakken. Det eneste som står igjen, er bygningen som var kombinert verksted og gruvenedgang. Gruva er delvis gjenrast og er helt fylt med vann. All utbrutt masse ble fraktet til fyllingene på Kongens og er tildekt. Foto: Arbeidets Rett 1977 / Litteratur: Malmdatabasen NGU forekomst nr. 15 i Røros kommune

Vinterleden var en av de mest trafikkerte ferdselsårene mellom Sverige, Femundsbygdene og Røros. Kobberverket og verkets befolkning trengte tilførsel av materialer og varer av alle slag. Slik ble Røros også et viktig handelssted for svenske som for norske bygder.

Muggruva er den nordligste av gruvene i Nordgruvefeltet. Gruva lå så vidt innenfor Ålens gamle sognegrenser. Forekomsten ble funnet i 1770 av den garvede skjerperen Ellen Rønningen fra Ålen i en vanskelig driftsperiode for kobberverket. Malmreservene i de eldre gruvene avtok, og ledig mannskap ble sendt ut på skjerping. Mugggruva ble den tredje mest lønnsomme gruva etter Nye Storwartz og Kongens gruver. I 1776 var årsproduksjonen ved Storwartz 7472 tønner malm, ved Kongens 5648 tønner og ved Mugg 1065. Da kobberverkets kraftstasjon ved Kuråsfossen sto ferdig i 1896 ble det stilt 70 kilowatt til rådighet for den samlede drift og til lys på gruveområdet.Ved Muggruva var det med elektrifiseringa beregnet en besparelse på 31 mann og 10 hester. Lokomotivbane ble bygd 1200 meter innover i gruva, og elektriske lokomotiv satt inn for å avløse hestene med fordringa i stollen. Både oppredning og vannlensing fikk elektrisk drivkraft. I 1899 anla Røros Kobberverk sin første taubane. Den var 1800 meter lang og gikk fra Muggruva til Tyvold jernbanestasjon. Malmtransporten kunne da foregå hele året, ikke bare vinterstid med hest og slede som i tidligere tider.   Drifta på Mugg gikk godt fram til tidlig på 1900-tallet. Etter 1909 ble produksjonen lavere, men med utbruddet av første verdenskrig i 1914 økte etterspørselen etter metaller, og gruva kunne på forsvarlig grunnlag settes i drift for enda en fireårs periode. I desember 1919 ble Muggruva nedlagt. Nedgangstidene etter krigen gjorde det umulig å fortsette. I løpet av årene 1920-1921 ble anleggene revet og utstyret for en stor del kjørt til Kongens gruve. Les mer om Muggruva her! Foto: Rørosmuseet

Røros Kobberverk anla smeltehytte ved fossen i Hitterelva i 1646, og det er rimelig å anta at Sagdammen og ble bygd omtrent samtidig.

Hyttdammen, også kalt Torberdammen, ble bygd i 1646 da kobberverket anla smeltehytta på Malmplassen.

Kvennhusdammen ble bygd på 1700-tallet da Røros Kobberverk anla ‘jarnhåmmårhytte’ på vestsida av elva.

Den første smeltehytta på Røros kom i drift i september 1646, og Hittersjøen ble demt opp på samme tida.

Mølmannsdalen, omtrent 6 km øst for Røros sentrum, er et område med spesielle natur- og kulturhistoriske kvaliteter.

Gamle Solskinn gruve ligger like nordøst for inngangen til Olavsgruva og Nyberget gruve. Geologer anser det som sannsynlig at denne forekomsten er del av den samme som Olavsgruva, Nyberget gruve og Nye Solskinn gruve, som alle ligger i samme område. Malmforekomsten i Gamle Solskinn ble funnet i 1673. Navnet fikk den fordi funnet var veldig lovende, i en tid som ellers var dårlig for Røros Kobberverk. Samme år hadde verkets kullhauger tatt fyr, noe som førte til at 5000 lester kull (nesten 1000 kubikkmeter) og 80 favner ved gikk tapt. Malmforekomsten i solskinnsfeltet var solen som brøt gjennom tåken etter uhellet. Gruva ble drevet med vekslende hell og svarte ikke til forventningene. I 1691 ble den omtalt som ganske dårlig, og omkring 1720 ble drifta innstilt. I 1870-årene ble drifta gjenopptatt og man fant noen gode partier. Malmen gikk etterhvert over fra kobbermalm til å inneholde mer magnetkis, og i 1890 opphørte drifta igjen. Rundt første verdenskrig var det noe mindre drift i gruva. Etter 1920 har gruva vært oversvømt og er ikke tilgjengelig.

I 1854 oppdaget Hans Andersen Dahl det som fikk navnet 'Ny Solskinns skjerp'. Forekomsten var såpass betydelig at det ble satt i gang gruvedrift her. Nye Solskinn - og Nyberget gruve ligger ved siden av hverandre og er av samme malmforekomst som Olavsgruva og Gamle Solskinn gruve. Faringene – inngangene – til disse gruvene ligger i skråningen bak kontorbrakka og stigerstuggu på Olavsgruva. De første årene ble det drevet kun i de øvre partiene av Nye Solskinns skjerp, men i 1868 begynte drifta å gå dypere ned i bakken og Nye Solskinn ble omtalt som ei gruve. Det ble blant annet behov for pumpeverk for å holde gruva fri for vann. Et slik ble bestilt i 1869 fra Nidelvens fabrikk i Trondheim. På bakkenivå kan vi ennå i dag se rester etter en gjøpel – en heiseinnretning – drevet av hester. Man kan se spor etter hestevandringen og rester av fundamentene til det pyramideformede huset til hestevandringen. Parallelt med oppstarten i Nye Solskinn ble drifta gjenopptatt i Nyberget. Det er slått et gjennomslag mellom disse to gruvene. Nyberget gruve fra 1650 er rørosområdets nest eldste gruve. Den var i drift til i 1717. På 1860-tallet ble drifta i Nyberget gjenopptatt noen enkelte år, og i perioden 1870-1890 traff man på ganske gode malmforekomster som ga godt grunnlag for drift.

Like etter at drifta hadde kommet i gang ved Gamle Storwartz gruve i 1646 begynte man å lete etter nye malmforekomster i Storwartzområdet. Omtrent 2,5 km øst for Gamle Storwartz ble det oppdaget en ny malmforekomst og i 1650 ble Nyberget gruve åpnet. Nyberget gruve regnes derfor som den nest eldste gruva i rørosområdet. Gruva var i drift til i 1717. Nyberget og Nye Solskinn gruve ligger ved siden av hverandre og er av samme malmforekomst som Olavsgruva og Gamle Solskinn gruve. Faringene – inngangene – til Nyberget og Nye Solskinn ligger i skråningen bak kontorbrakka og stigerstuggu på Olavsgruva. Parallelt med oppstarten i Nye Solskinn gruve på 1850- og 1860-tallet ble drifta gjenopptatt i Nyberget. Det er slått et gjennomslag mellom disse to gruvene. På 1860-tallet ble Nyberget drevet noen enkelte år, og i perioden 1870-1890 traff man på ganske gode malmforekomster som ga godt grunnlag for drift. Nyberget gruve, Nye Solskinns gruve og Olavsgruva utgjør altså i dag en sammenhengende gruve.

I 1694 ble det oppdaget en malmforekomst like sørøst for Christianus Quintus gruve. De to gruvene lå så nære hverandre at de etter noen år ble slått sammen med et gjennomslag. Etter dette ble begge disse gruvene omtalt som Quintusgruva. De første åra ga Quintusgruva godt utbytte, og ble ansett som en av hovedgruvene for verket. Dette endret seg imidlertid og i 1731 ble gruva beskrevet til å være i dårlig tilstand. Gruva var i drift i liten skala fram til i 1770. I 1900 ble det forsøkt å gjenoppta drifta i Quintus og i 1905 ble den slått sammen med Hestkletten gruve med et gjennomslag. På 1960- og 70-tallet ble Quintusgruva brukt til omvisninger for publikum.

Malmforekomsten som ble grunnlaget for Christianus Quintus gruve ble oppdaget i 1691. I 1694 ble Myrgruva oppdaget. De to gruvene lå så nære hverandre at de etter noen år ble slått sammen med et gjennomslag. Etter dette ble begge disse gruvene omtalt som Quintusgruva. De første åra ga Quintusgruva godt utbytte, og ble ansett som en av hovedgruvene for verket. Dette endret seg imidlertid og i 1731 ble gruva beskrevet til å være i dårlig tilstand. Gruva var i drift i liten skala fram til i 1770. I 1900 ble det forsøkt å gjenoppta drifta i Quintus og i 1905 ble den slått sammen med Hestkletten gruve med et gjennomslag. På 1960- og 70-tallet ble Quintusgruva brukt til omvisninger for publikum.

Etter igansettelsen av Gamle Storwartz gruve i 1646 begynte verket å skjerpe etter nye malmforekomster i Storwartzområdet. Rundt 1660 nevnes Hestkletten gruve for første gang i kildematerialet. Hestkletten ga gode resultater de første driftsårene. Hestkletten og Christianus Quintus gruve ble drevet på samme malmforekomst. Hestkletten ble nedlagt i 1756, men kom i drift igjen noen år tidlig på 1900-tallet, og i 1905 ble den slått sammen med Quintusgruva ved et gjennomslag. Det har blitt fortalt at arbeidere som ved Nye Storwartz noen ganger gikk via Quintusgruva og Hestekletten for å slippe å gå over Quintushøgda når det var dårlig vær.

Under kloppa – inngangen til Smelthytta – finnes flere siloer hvor materialer til kobbersmeltinga ble lagret. Det var én silo for hvert material-slag: kobberkonsentrat, koks, kvitstein og kalk. Materialene ble kjørt opp på kloppa og tømt ned i lukene du ser foran deg.

Dragås smeltehytte var i drift fra 1727 til 1834. Avskoginga rundt kobberverkets hovedhytte på Røros hadde allerede først på 1700-tallet så stort omfang at tilgangen på ved og køl til smelteprosessene var vanskelig. Det ble derfor lønnsomt å frakte malmen til nye smeltehytter i skogrike områder. Kobbersmelting i gamle ovnstyper krevde enorme mengder køl. Dragås hytte ble bygd etter at verket hadde fått bruksrett til skogen i Dragås allmenning på grensa til Singsås.I Gauldalen var det store skoger, og Gaula ga kraft til hyttedrift. Ved Dragås hytte ble det i hovedsak smeltet kobbermalm fra Kongens gruve og Muggruva. Drifta skapte også stor virksomhet med bygging av hus og anlegg og med transport av ved, køl, malm og varer. Det ferdige kobberet ble fraktet til Trondheim for utskiping til markedene i Europa.

Eidet smeltehytte var i drift fra 1834 til 1887. Avskoginga rundt kobberverkets hovedhytte på Røros gjorde tilgangen på ved og køl til smelteprosessene vanskelig. Det ble derfor lønnsomt å frakte kobbermalmen til nye smeltehytter i skogrike områder. I Gauldalen var det store skoger, og elva Gaula ga kraft til hyttedrift. Ved Eidet ble det i hovedsak smeltet kobbermalm fra Kongens gruve, Christianus Sextus gruve og Muggruva. Drifta skapte også stor virksomhet med bygging av hus og anlegg og med transport av ved, køl, malm og varer. Det ferdige kobberet ble fraktet til Trondheim for utskiping til markedene i Europa.

Røros kirke ble bygd i perioden 1780-1784. Røros kobberverk bygde og bekostet byggingen av kirken.

Pressemuseet Fjeld-Ljom ligger i Røros sentrum, i de gamle lokalene til lokalavisen med samme navn. Det er et levende museum, hvor aviser fortsatt kan lages på gammelmåten, med blytyper, klisjeer og møysommelig arbeid.

Johan Falkbergets hjem

Femundshytta var i drift fra 1743 til 1822. Hyttedrifta krevde enorme mengder kull til smelteovnene, og hytta ble anlagt her på grunn av tilgangen på trevirke. Skogene rundt verkets hovedhytte på Røros ble tidlig uthogd i milevid omkrets. Det var billigere å frakte malm 5,5 mil fra gruvene på Storwartz til Femundhytta enn å transportere enorme mengder kull fra Femundsskogene til Røros.

Tolga smeltehytte var i drift fra 1670 til 1871. Avskoginga rundt kobberverkets hovedhytte på Røros gjorde tilgangen på ved og køl til smelteprosessene vanskelig. Det ble derfor lønnsomt å frakte kobbermalmen til nye smeltehytter i skogrike områder. Smeltehytta på Tolga skapte stor virksomhet med bygging av hus og anlegg og med transport av ved, køl, malm og varer i et område som tidligere hadde vært sparsomt bebodd.

Galåen smeltehytte var i drift fra 1660 til 1671. I kildematerialet dukker Galåenhytta opp første gang i 1660, altså bare 14 år etter at Røros Kobberverk ble etablert. Smeltehyttedrift krevde enorme mengder kull til smelteovnene og trevirke til røsteprosessene, og hytta ble anlagt her på grunn av tilgangen på skog. Skogene rundt verkets hovedhytte på Røros ble tidlig uthogd og det ble nødvendig å bygge smeltehytter der det var skogressurser tilgjengelig. I 1671 ble drifta ved smeltehytta i Galåen innstilt. Kobberverket hadde bygd en ny og større smeltehytte i ved Hitterelva i bergstaden i 1646, og denne erstattet både den gamle smeltehytta som lå like nedenfor den nye og Galåenhytta.

Lovise hytte på Plassen i Alvdal var i drift fra 1748 til 1827. Smeltehytta ble bygd og drevet av Fredrik Gaves Verk – Folldal Kobberverk – fra 1748-1827. Røros Kobberverk overtok samtlige eierandeler i Folldal Kobberverk i 1827, og dermed også Lovise hytte. På grunn av at den lå langt fra Røros var drifta ved Lovise krevende for kobberverket, og det ble flere ganger vurdert å innstille smeltevirksomheten her, særlig etter en brann i 1870, hvor hyttetaket og en del av maskineriet ble ødelagt. I juli 1879 brant Lovise smeltehytte helt ned og virksomheten ble aldri startet opp igjen.

Nøren smeltehytte var i drift fra 1654 til 1672. Smeltehytta ble bygd av Røros Kobberverks første bergskriver, Claus Rasmussen, i 1654. Rasmussen hadde mutet en malmforekomst ikke langt fra Storwartz og kalt den for Clausberget. For å smelte malmen fra den private gruva ble det bygd ei smeltehytte ved Os. Både gruva og smeltehytta lå imidlertid innenfor Røros Kobberverks privilegieområde – circumferens – og Rasmussen ble fradømt retten til gruva og smeltehytta. Røros kobberverk tok over hytta i 1656.

Ormhaugen hytte var i drift fra 1855 til 1869. Grunnlaget for hytta var bergveltene ved Arvedalsgruva i Nordgruvefeltet og haugene med "skrov" etter kjernerøstinga ved Kongens gruve. Skrovet inneholdt kobber og svovel som det tidligere ikke hadde vært mulig å utnytte. Tegninger i Røros Kobberverks arkiv viser et ganske avansert anlegg hvor den såkalte "Sindings metode" ble benyttet for å utvinne kobber. Kjernerøsting av kobbermalm innebar å kaldrøste kobbermalm ved lavere temperatur enn andre steder. Det man oppnådde da var å finne igjen hvert malmstykke slik det ble lagt inn i kaldrøsten, men nå oppdelt i to ulike deler: kjernen, som viste seg å inneholde nesten all kobber mens det nesten kobberfri skallet («skrovet») kunne skilles ifra ved såkalt kjerneskeiding. Kjernen ble sendt til Røros for smelting mens skrovet ble sendt til Ormhaugen, der kobbersulfid, CuS, ble utfelt gjennom en kjemisk prosess, kalt "Sindings metode". Bergmester M.W. Sinding oppdaget på 1840-tallet at avrenninga fra skrovhaugene hadde blåfarge, åpenbart av «vitriol» (kobbersulfat CuSO{-4}). I løpet av kort tid utviklet han en metode basert på felling av kobbersulfid CuS ved hjelp av hydrogensulfid H{-2}S.

Feragen smeltehytte var i drift fra 1661 til 1692. Hytta ble bygd for å kunne benytte seg av skogene i området. Hyttedrifta krevde enorme mengder kull til smelteovnene. Malmen som ble smeltet i Feragenhytta kom fra Storwartzområdet. Fra en beretning datert 1678 vet vi at det var fire smelteovner i Feragenhytta. Dette året ble Feragen smeltehytte nedbrent under et svensk angrep på Røros. Smeltehyttedrifta opphørte i 1692, etter et par år hvor driften allerede hadde vært innskrenket. Skogene i området var da utarmet av kobberverkets behov for settved til gruvedrifta og kull og røstved til smeltevirksomheten.

Drevsjømo hytte overtok smeltinga etter Femundshytta, som ble avvikla i 1822. Det var særlig tilgangen til skog, men også usikker vasstilførsel som gjorde at verket flytta smeltehytta. Smeltehytta ble allerede rundt 1760 vurdert flytta til elva Gløta i sørenden av Femunden, der det ble bygd dam og smeltehytte. Dette måtte kobberverket imidlertid gå bort ifra, og i 1814 vedtok generalforsamlinga å flytte smeltehytta til «Drevsiøe Elv». Det skulle likevel gå mange år før den nye hytta kom i ordentlig drift. Verket starta flyttinga av bygninger over til det nye hytteanlegget i 1817, men smeltehytte og vei ble ikke påbegynt før i 1819. Først i 1823 står Drevsjø-hytta oppført som sjølstendig smeltehytte i bergregnskapene. Mannskapet ble også overført fra Femundshytta til Drevsjø. Det samme ble brukbart smeltehytteinventar, f.eks. blåsebelgene til smelteovnene. For å lette malmtransporten ble det brukt prammer for å frakte malmen over Femunden. To nye prammer, «Svuku» og «Prøven», ble satt i drift i 1818, og i 1821 var enda to nye, «Hurtig» og «Fuglen», klare til bruk. Prammene gikk mellom Nordvika og Femundshytta/Drevsjø. Hyttedrifta svarte seg ikke økonomisk for Røros Kobberverk, og i 1834 ble det smeltet malm for siste gang ved Drevsjømo smeltehytte. Kilder: Røros Kobberverks arkiv, Bergregnskap 1815-1823, Ra-107 - Ra-115, Rørosmuseet.

Tamlaget smeltehytte var i drift fra 1671 til 1690. Dette var den første smeltehytta som ble anlagt i Holtålen. Så tidlig som i 1659 fikk kammertjener Joachim Irgens, en av partisipantene (medeierne) ved Røros Kobberverk, bygd denne smeltehytta. Irgens eide Arvedals gruve som ble oppdaget i 1659, og han bygde Tamlaget hytte for å smelte arvedalsmalmen. I romanen «Nattens brød», bruker Johan Falkberget Tamlaget som modell for Cornelia smeltehytte. Tamlaget smeltehytte var i drift i 31 år, til 1690.

Stampeanlegget ved Høsa på Håneset er av de eldste bevarte stampeanlegga i landet.

Kuråsfossen kraftverk ble satt i drift i oktober 1896.

Olavsgruva var den siste gruva i drift i Storwartzfeltet. Drifta ble påbegynt i 1936 og fortsatte helt fram til sommeren 1972.

1657-1714

1644

1651-1691

1668-1907

1707-1727

1808-1812

1901-1905

1882-1918

1670-1699

1723-1835

1750-1866

1855-1870

1777-1779

1720-1745

1855-1870

1891-1986

1887-1917

1774

1712-1716

1777-1780

1766-1798, 1899-1919

1741-1771, 1801-1828

1815-1830