Tamlaget smeltehytte var i drift fra 1671 til 1690. Dette var den første smeltehytta som ble anlagt i Holtålen. Så tidlig som i 1659 fikk kammertjener Joachim Irgens, en av partisipantene (medeierne) ved Røros Kobberverk, bygd denne smeltehytta. Irgens eide Arvedals gruve som ble oppdaget i 1659, og han bygde Tamlaget hytte for å smelte arvedalsmalmen. I romanen «Nattens brød», bruker Johan Falkberget Tamlaget som modell for Cornelia smeltehytte. Tamlaget smeltehytte var i drift i 31 år, til 1690.

Feragen smeltehytte var i drift fra 1661 til 1692. Hytta ble bygd for å kunne benytte seg av skogene i området. Hyttedrifta krevde enorme mengder kull til smelteovnene. Malmen som ble smeltet i Feragenhytta kom fra Storwartzområdet. Fra en beretning datert 1678 vet vi at det var fire smelteovner i Feragenhytta. Dette året ble Feragen smeltehytte nedbrent under et svensk angrep på Røros. Smeltehyttedrifta opphørte i 1692, etter et par år hvor driften allerede hadde vært innskrenket. Skogene i området var da utarmet av kobberverkets behov for settved til gruvedrifta og kull og røstved til smeltevirksomheten.

Nøren smeltehytte var i drift fra 1654 til 1672. Smeltehytta ble bygd av Røros Kobberverks første bergskriver, Claus Rasmussen, i 1654. Rasmussen hadde mutet en malmforekomst ikke langt fra Storwartz og kalt den for Clausberget. For å smelte malmen fra den private gruva ble det bygd ei smeltehytte ved Os. Både gruva og smeltehytta lå imidlertid innenfor Røros Kobberverks privilegieområde – circumferens – og Rasmussen ble fradømt retten til gruva og smeltehytta. Røros kobberverk tok over hytta i 1656.

Galåen smeltehytte var i drift fra 1660 til 1671. I kildematerialet dukker Galåenhytta opp første gang i 1660, altså bare 14 år etter at Røros Kobberverk ble etablert. Smeltehyttedrift krevde enorme mengder kull til smelteovnene og trevirke til røsteprosessene, og hytta ble anlagt her på grunn av tilgangen på skog. Skogene rundt verkets hovedhytte på Røros ble tidlig uthogd og det ble nødvendig å bygge smeltehytter der det var skogressurser tilgjengelig. I 1671 ble drifta ved smeltehytta i Galåen innstilt. Kobberverket hadde bygd en ny og større smeltehytte i ved Hitterelva i bergstaden i 1646, og denne erstattet både den gamle smeltehytta som lå like nedenfor den nye og Galåenhytta.

Røros Kobberverk (1644–1977) drev smeltehytte her ved Hyttfossen fra 1727 til 1834. Avskoginga rundt kobberverkets hovedhytte på Røros hadde allerede først på 1700-tallet så stort omfang at tilgangen på ved og køl til smelteprosessene var vanskelig. Det ble derfor lønnsomt å frakte malmen til nye smeltehytter i skogrike områder. Kobbersmelting i gamle ovnstyper krevde enorme mengder køl. Dragås hytte ble bygd etter at verket hadde fått bruksrett til skogen i Dragås allmenning på grensa til Singsås. I Gauldalen var det store skoger, og Gaula ga kraft til hytte drift. Ved Dragås hytte ble det i hovedsak smeltet kobbermalm fra Kongens gruve og Muggruva. Drifta skapte også stor virksomhet med bygging av hus og anlegg og med transport av ved, køl, malm og varer. Det ferdige kobberet ble fraktet til Trondheim for utskiping til markedene i Europa.

Røros Kobberverk (1644–1977) drev Tolga smeltehytte fra 1670 til 1871. Avskoginga rundt kobberverkets hovedhytte på Røros gjorde tilgangen på ved og køl til smelteprosessene vanskelig. Det ble derfor lønnsomt å frakte kobbermalmen til nye smeltehytter i skogrike områder. Smeltehytta på Tolga skapte stor virksomhet med bygging av hus og anlegg og med transport av ved, køl, malm og varer i et område som tidligere hadde vært sparsomt bebodd.

Røros Kobberverk (1644–1977) drev Eidet smeltehytte fra 1834 til 1887. Avskoginga rundt kobberverkets hovedhytte på Røros gjorde tilgangen på ved og køl til smelteprosessene vanskelig. Det ble derfor lønnsomt å frakte kobbermalmen til nye smeltehytter i skogrike områder. I Gauldalen var det store skoger, og elva Gaula ga kraft til hyttedrift. Ved Eidet ble det i hovedsak smeltet kobbermalm fra Kongens gruve, Christianus Sextus gruve og Muggruva. Drifta skapte også stor virksomhet med bygging av hus og anlegg og med transport av ved, køl, malm og varer. Det ferdige kobberet ble fraktet til Trondheim for utskiping til markedene i Europa.

Femundshytta var i drift fra 1743 til 1822. Hyttedrifta krevde enorme mengder kull til smelteovnene, og hytta ble anlagt her på grunn av tilgangen på trevirke. Skogene rundt verkets hovedhytte på Røros ble tidlig uthogd i milevid omkrets. Det var billigere å frakte malm 5,5 mil fra gruvene på Storwartz til Femundhytta enn å transportere enorme mengder kull fra Femundsskogene til Røros.

Smeltehytta på Røros ble bygd i 1646. I smeltehytta ble malmen fra gruvene foredlet til kobber. Smelteprosessen var avhengig av vannkraft til å drive blåsebelgene, og hytteanlegget ble derfor plassert ved Hitterelva. Hytteanlegget har flere ganger vært herjet av brann. Smeltehytta har i årenes løp blitt ombygd og utvidet mange ganger. I 1887 ble smeltehytta modernisert i forbindelse med innføring av ny teknologi i smelteprosessen. Året etter ble hytta totalskadd av brann og ei ny smeltehytte satt opp.

Lovise hytte på Plassen i Alvdal var i drift fra 1748 til 1827. Smeltehytta ble bygd og drevet av Fredrik Gaves Verk – Folldal Kobberverk – fra 1748-1827. Røros Kobberverk overtok samtlige eierandeler i Folldal Kobberverk i 1827, og dermed også Lovise hytte. På grunn av at den lå langt fra Røros var drifta ved Lovise krevende for kobberverket, og det ble flere ganger vurdert å innstille smeltevirksomheten her, særlig etter en brann i 1870, hvor hyttetaket og en del av maskineriet ble ødelagt. I juli 1879 brant Lovise smeltehytte helt ned og virksomheten ble aldri startet opp igjen.

Ormhaugen hytte var i drift fra 1855 til 1869. Grunnlaget for hytta var bergveltene ved Arvedalsgruva i Nordgruvefeltet og haugene med "skrov" etter kjernerøstinga ved Kongens gruve. Skrovet inneholdt kobber og svovel som det tidligere ikke hadde vært mulig å utnytte. Tegninger i Røros Kobberverks arkiv viser et ganske avansert anlegg hvor den såkalte "Sindings metode" ble benyttet for å utvinne kobber. Kjernerøsting av kobbermalm innebar å kaldrøste kobbermalm ved lavere temperatur enn andre steder. Det man oppnådde da var å finne igjen hvert malmstykke slik det ble lagt inn i kaldrøsten, men nå oppdelt i to ulike deler: kjernen, som viste seg å inneholde nesten all kobber mens det nesten kobberfri skallet («skrovet») kunne skilles ifra ved såkalt kjerneskeiding. Kjernen ble sendt til Røros for smelting mens skrovet ble sendt til Ormhaugen, der kobbersulfid, CuS, ble utfelt gjennom en kjemisk prosess, kalt "Sindings metode". Bergmester M.W. Sinding oppdaget på 1840-tallet at avrenninga fra skrovhaugene hadde blåfarge, åpenbart av «vitriol» (kobbersulfat CuSO{-4}). I løpet av kort tid utviklet han en metode basert på felling av kobbersulfid CuS ved hjelp av hydrogensulfid H{-2}S.

Drevsjømo hytte overtok smeltinga etter Femundshytta, som ble avvikla i 1822. Det var særlig tilgangen til skog, men usikker vasstilførsel som gjorde at verket flytta smeltehytta. Smeltehytta ble først vurdert flytta til elva Gløta i sørenden av Femunden, men i 1814 vedtok generalforsamlinga ved kobberverket å flytte hytta til «Drevsiøe Elv». Det skulle likevel gå mange år før den nye hytta kom i ordentlig drift. Verket starta flyttinga av bygninger over til det nye hytteanlegget i 1817, men smeltehytte og vei ble ikke påbegynt før i 1819. Først i 1823 står Drevsjø-hytta oppført som sjølstendig smeltehytte i bergregnskapene. Mannskapet ble også flyttet fra Femundshytta til Drevsjø, sammen med blåsebelger og annet brukbart smeltehytteinventar. For å lette malmtransporten ble det brukt prammer for å frakte malmen over Femunden. To nye prammer, «Svuku» og «Prøven», ble satt i drift i 1818, og i 1821 var enda to nye, «Hurtig» og «Fuglen», klare til bruk. Prammene gikk mellom Nordvika og Femundshytta/Drevsjø. Hyttedrifta svarte seg ikke økonomisk for Røros Kobberverk, og i 1834 ble det smeltet malm for siste gang ved Drevsjømo smeltehytte. (Kilder: Røros Kobberverks arkiv, Bergregnskap 1815-1823, Ra-107 - Ra-115, Rørosmuseet)