Hopp til hovedinnhold

Smeltehyttene

I smeltehyttene framstilte en kobber av malmen fra gruvene. Prosessen foregikk døgnet rundt, og det var stor aktivitet i og rundt hyttene.

Femundshytta

Femundshytta var i drift fra 1743 til 1822. Hyttedrifta krevde enorme mengder kull til smelteovnene, og hytta ble anlagt her på grunn av tilgangen på trevirke. Skogene rundt verkets hovedhytte på Røros ble tidlig uthogd i milevid omkrets. Det var billigere å frakte malm 5,5 mil fra gruvene på Storwartz til Femundhytta enn å transportere enorme mengder kull fra Femundsskogene til Røros.

  • Foto: Ole Jørgen Kjellmark

Femundshytta var i drift fra 1743 til 1822. Hyttedrifta krevde enorme mengder kull til smelteovnene, og hytta ble anlagt her på grunn av tilgangen på trevirke. Skogene rundt verkets hovedhytte på Røros ble tidlig uthogd i milevid omkrets. Det var billigere å frakte malm 5,5 mil fra gruvene på Storwartz til Femundhytta enn å transportere enorme mengder kull fra Femundsskogene til Røros. Malmtransporten gikk med hest eller okse over islagte sjøer og vassdrag, eller på prammer når Femunden var seilbar.

Ved Femundshytta ble det produsert svartkobber som ble sendt videre til smeltehytta på Røros for garing, det siste trinnet i smelteprosessen. Garkobber var det ferdige produktet som ble eksportert ut i verden. 

I året 1796 ble det totalt smeltet 12 500 tønner malm ved Røros Kobberverks smeltehytter. Smeltehytta på Røros, med sine 8 smelteovner stod for 6300 tønner malm, Dragåshytta, med sine 4 smelteovner, stod for 2800 tønner, Tolga smeltehytte, med 4 smelteovner, smeltet 2200 tønner og Femundshytta med sine to ovner produserte 1200 tønner malm. 

Her var det i sin tid 11 gårder der alle beboerne hadde utkomme fra arbeidet for verket samtidig som de brukte både sjøen og den karrige utmarka til matproduksjon. Både det industrielle kulturlandskapet og boplassene som ble anlagt her, vitner om hard ressursutnyttelse og viser tradisjonell bosetning i et område med krevende vilkår.

Verdensarven Røros bergstad og Circumferensen består av tre lokaliteter: Bergstaden og kulturlandskapet, Vintertransportruta og Femundshytta. Femundshytta er en representant for de perifere smeltehyttene som Røros Kobberverk (1644–1977) drev innenfor Circumferensen – det historiske privilegieområdet kobberverket fikk i 1646.

  • Kart over Femundshytta
    Kart over Femundshytta Rørosmuseet

KARTNØKKEL

1. FEMUNDSHYTTA (1743–1822)

Ruiner etter smeltehytte med to smelteovner og hjulgrav, malmplass med vendrøstingsanlegg og kaldrøstingsplass, flere slagghauger, en oppmurt levegg og tufter etter smie. Ved smeltehytta har det også vært sag og mølle. Da hyttedrifta ble nedlagt her, flyttet Røros Kobberverk hus, utstyr og mannskap til Drevsjøhytta (1817–1834).

2. VINTERVEIEN

Ferdselsåre for transport av ulike varer mellom Røros og Femundshytta. Veien gikk gjennom Hådalen til Synnervika og over isen på Femunden.

3. MALMKAIA

Den første brygga. Her ble prammene som førte malm eller kull fra Nordvika til Femundshytta, losset.

4. SOMMERVEIEN

Kjørevei mellom malmkaia og smeltehytta. Malmen ble fraktet med hest og vogn. Veien er delvis bevart i området nærmest hytteplassen.

5. BRYGGE

Anløpssted for rutebåten Fæmund II. Brygga ble bygd på 1930-tallet.

6. HODALSPLASS

Tufter etter gårdsbruk. Navnet er knyttet til Hodalen i Tolga. Beboerne flyttet til Drevsjøhytta og bygde opp gården Hodalsplass der.

7. RYEN

Tufter etter to gårder med setrer på Riset på østsida av Femunden. Beboerne flyttet dit og bygde gårdene Nordre og Søndre Svukuriset.

8. JONASGÅRD

Tufter etter gård bebodd fram til 1870-tallet. Den hadde seter sør for Femundshytta. Beboerne flyttet dit og anla gården Jonasvollen.

9. FUGGELPLASS

Hustufter. Gården hadde navn etter det tyske familienavnet Vogel. Beboerne flyttet til Drevsjøhytta og anla Eriksbakken og Hansbakken.

10. MIKKELSTUA

Hustufter, antagelig etter Mikkelstua.

11. HYTTSKRIVARGÅRDEN

Tufter etter gården der hytteskriveren ved Femundshytta bodde.Den siste hytteskriveren, Peder Skancke, bodde her til han døde i 1825. Sønnen ble hytteskriver ved Drevsjøhytta. Hyttskrivargården hadde også funksjon som ferdasgård.

12. STORHUSSTUA

Tufter etter gård med mange hus. Kan ha vært Storhusstua.

13. GÅRDEN FEMUNDSHYTTEN

Gårdsbruk med fast bosetning. Nyere bebyggelse er oppført i 1904. Femundshytten fikk elektrisitet i 1978, og i 1998 ble det bygd vei til gården. På tunet er det også hus fra den tida smeltehytta var i drift. Gården har vært en viktig ferdasgård for lasskjørere og andre farende på vei mellom Røros og Femundsbygdene eller svenske bygder.

14. UNSGÅRD

Tufter etter gård som var bosatt av folk fra Ålen nord for Røros. Gården var bebodd etter at hyttedrifta opphørte, men ble flyttet til stedet der gården Femundshytten nå ligger.

15. BAKKEN

Hustufter etter to gårder. Beboerne fra Nordre Bakken flyttet til den andre sida av Femunden der de hadde seter og bygde gården Haugen.

16. HODALSROMMET

Tufter etter gårdsbruk som kan ha vært Hodalsrommet. Ifølge kilder var også denne gården bebodd av en familie fra Hodalen i Tolga.

17. FUGGELPLASS

Tufter etter den andre gården med tilknytning til familienavnet Vogel.

18. LEKEBYEN

Miniatyrby i stein, bygd av flere generasjoner barn som bodde ved Femundshytta. Lekebyen hadde trolig bergstaden Røros som forbilde.

Litteratur:
Robsahm, Carl M., Swab, Anton: Resa genom Härjedalen till Norge och Röros Kopparverk 1796, Utgitt av Herman Richter, Stockholm 1932, s. 46: om smeltingen ved Røros Kobberverks smeltehytter

i
  • Bilde av Tamlaget smeltehytte

    Tamlaget smeltehytte

    Tamlaget smeltehytte var i drift fra 1671 til 1690. Dette var den første smeltehytta som ble anlagt i Holtålen. Så tidlig som i 1659 fikk kammertjener Joachim Irgens, en av partisipantene (medeierne) ved Røros Kobberverk, bygd denne smeltehytta. Irgens eide Arvedals gruve som ble oppdaget i 1659, og han bygde Tamlaget hytte for å smelte arvedalsmalmen. I romanen «Nattens brød», bruker Johan Falkberget Tamlaget som modell for Cornelia smeltehytte. Tamlaget smeltehytte var i drift i 31 år, til 1690.

  • Bilde av Feragen smeltehytte

    Feragen smeltehytte

    Feragen smeltehytte var i drift fra 1661 til 1692. Hytta ble bygd for å kunne benytte seg av skogene i området. Hyttedrifta krevde enorme mengder kull til smelteovnene. Malmen som ble smeltet i Feragenhytta kom fra Storwartzområdet. Fra en beretning datert 1678 vet vi at det var fire smelteovner i Feragenhytta. Dette året ble Feragen smeltehytte nedbrent under et svensk angrep på Røros. Smeltehyttedrifta opphørte i 1692, etter et par år hvor driften allerede hadde vært innskrenket. Skogene i området var da utarmet av kobberverkets behov for settved til gruvedrifta og kull og røstved til smeltevirksomheten.

  • Bilde av Nøren smeltehytte

    Nøren smeltehytte

    Nøren smeltehytte var i drift fra 1654 til 1672. Smeltehytta ble bygd av Røros Kobberverks første bergskriver, Claus Rasmussen, i 1654. Rasmussen hadde mutet en malmforekomst ikke langt fra Storwartz og kalt den for Clausberget. For å smelte malmen fra den private gruva ble det bygd ei smeltehytte ved Os. Både gruva og smeltehytta lå imidlertid innenfor Røros Kobberverks privilegieområde – circumferens – og Rasmussen ble fradømt retten til gruva og smeltehytta. Røros kobberverk tok over hytta i 1656.

  • Bilde av Galåen smeltehytte

    Galåen smeltehytte

    Galåen smeltehytte var i drift fra 1660 til 1671. I kildematerialet dukker Galåenhytta opp første gang i 1660, altså bare 14 år etter at Røros Kobberverk ble etablert. Smeltehyttedrift krevde enorme mengder kull til smelteovnene og trevirke til røsteprosessene, og hytta ble anlagt her på grunn av tilgangen på skog. Skogene rundt verkets hovedhytte på Røros ble tidlig uthogd og det ble nødvendig å bygge smeltehytter der det var skogressurser tilgjengelig. I 1671 ble drifta ved smeltehytta i Galåen innstilt. Kobberverket hadde bygd en ny og større smeltehytte i ved Hitterelva i bergstaden i 1646, og denne erstattet både den gamle smeltehytta som lå like nedenfor den nye og Galåenhytta.

  • Bilde av Dragås smeltehytte

    Dragås smeltehytte

    Røros Kobberverk (1644–1977) drev smeltehytte her ved Hyttfossen fra 1727 til 1834. Avskoginga rundt kobberverkets hovedhytte på Røros hadde allerede først på 1700-tallet så stort omfang at tilgangen på ved og køl til smelteprosessene var vanskelig. Det ble derfor lønnsomt å frakte malmen til nye smeltehytter i skogrike områder. Kobbersmelting i gamle ovnstyper krevde enorme mengder køl. Dragås hytte ble bygd etter at verket hadde fått bruksrett til skogen i Dragås allmenning på grensa til Singsås. I Gauldalen var det store skoger, og Gaula ga kraft til hytte drift. Ved Dragås hytte ble det i hovedsak smeltet kobbermalm fra Kongens gruve og Muggruva. Drifta skapte også stor virksomhet med bygging av hus og anlegg og med transport av ved, køl, malm og varer. Det ferdige kobberet ble fraktet til Trondheim for utskiping til markedene i Europa.

  • Bilde av Tolga smeltehytte

    Tolga smeltehytte

    Røros Kobberverk (1644–1977) drev Tolga smeltehytte fra 1670 til 1871. Avskoginga rundt kobberverkets hovedhytte på Røros gjorde tilgangen på ved og køl til smelteprosessene vanskelig. Det ble derfor lønnsomt å frakte kobbermalmen til nye smeltehytter i skogrike områder. Smeltehytta på Tolga skapte stor virksomhet med bygging av hus og anlegg og med transport av ved, køl, malm og varer i et område som tidligere hadde vært sparsomt bebodd.

  • Bilde av Eidet smeltehytte

    Eidet smeltehytte

    Røros Kobberverk (1644–1977) drev Eidet smeltehytte fra 1834 til 1887. Avskoginga rundt kobberverkets hovedhytte på Røros gjorde tilgangen på ved og køl til smelteprosessene vanskelig. Det ble derfor lønnsomt å frakte kobbermalmen til nye smeltehytter i skogrike områder. I Gauldalen var det store skoger, og elva Gaula ga kraft til hyttedrift. Ved Eidet ble det i hovedsak smeltet kobbermalm fra Kongens gruve, Christianus Sextus gruve og Muggruva. Drifta skapte også stor virksomhet med bygging av hus og anlegg og med transport av ved, køl, malm og varer. Det ferdige kobberet ble fraktet til Trondheim for utskiping til markedene i Europa.

  • Bilde av Femundshytta

    Femundshytta

    Femundshytta var i drift fra 1743 til 1822. Hyttedrifta krevde enorme mengder kull til smelteovnene, og hytta ble anlagt her på grunn av tilgangen på trevirke. Skogene rundt verkets hovedhytte på Røros ble tidlig uthogd i milevid omkrets. Det var billigere å frakte malm 5,5 mil fra gruvene på Storwartz til Femundhytta enn å transportere enorme mengder kull fra Femundsskogene til Røros.

  • Bilde av Smeltehytta på Røros

    Smeltehytta på Røros

    Smeltehytta på Røros ble bygd i 1646. I smeltehytta ble malmen fra gruvene foredlet til kobber. Smelteprosessen var avhengig av vannkraft til å drive blåsebelgene, og hytteanlegget ble derfor plassert ved Hitterelva. Hytteanlegget har flere ganger vært herjet av brann. Smeltehytta har i årenes løp blitt ombygd og utvidet mange ganger. I 1887 ble smeltehytta modernisert i forbindelse med innføring av ny teknologi i smelteprosessen. Året etter ble hytta totalskadd av brann og ei ny smeltehytte satt opp.

  • Bilde av Lovise Smeltehytte

    Lovise Smeltehytte

    Lovise hytte på Plassen i Alvdal var i drift fra 1748 til 1827. Smeltehytta ble bygd og drevet av Fredrik Gaves Verk – Folldal Kobberverk – fra 1748-1827. Røros Kobberverk overtok samtlige eierandeler i Folldal Kobberverk i 1827, og dermed også Lovise hytte. På grunn av at den lå langt fra Røros var drifta ved Lovise krevende for kobberverket, og det ble flere ganger vurdert å innstille smeltevirksomheten her, særlig etter en brann i 1870, hvor hyttetaket og en del av maskineriet ble ødelagt. I juli 1879 brant Lovise smeltehytte helt ned og virksomheten ble aldri startet opp igjen.

  • Bilde av Ormhaugen hytte

    Ormhaugen hytte

    Ormhaugen hytte var i drift fra 1855 til 1869. Grunnlaget for hytta var bergveltene ved Arvedalsgruva i Nordgruvefeltet og haugene med "skrov" etter kjernerøstinga ved Kongens gruve. Skrovet inneholdt kobber og svovel som det tidligere ikke hadde vært mulig å utnytte. Tegninger i Røros Kobberverks arkiv viser et ganske avansert anlegg hvor den såkalte "Sindings metode" ble benyttet for å utvinne kobber. Kjernerøsting av kobbermalm innebar å kaldrøste kobbermalm ved lavere temperatur enn andre steder. Det man oppnådde da var å finne igjen hvert malmstykke slik det ble lagt inn i kaldrøsten, men nå oppdelt i to ulike deler: kjernen, som viste seg å inneholde nesten all kobber mens det nesten kobberfri skallet («skrovet») kunne skilles ifra ved såkalt kjerneskeiding. Kjernen ble sendt til Røros for smelting mens skrovet ble sendt til Ormhaugen, der kobbersulfid, CuS, ble utfelt gjennom en kjemisk prosess, kalt "Sindings metode". Bergmester M.W. Sinding oppdaget på 1840-tallet at avrenninga fra skrovhaugene hadde blåfarge, åpenbart av «vitriol» (kobbersulfat CuSO{-4}). I løpet av kort tid utviklet han en metode basert på felling av kobbersulfid CuS ved hjelp av hydrogensulfid H{-2}S.

  • Bilde av Drevsjømo smeltehytte

    Drevsjømo smeltehytte

    Drevsjømo hytte overtok smeltinga etter Femundshytta, som ble avvikla i 1822. Det var særlig tilgangen til skog, men usikker vasstilførsel som gjorde at verket flytta smeltehytta. Smeltehytta ble først vurdert flytta til elva Gløta i sørenden av Femunden, men i 1814 vedtok generalforsamlinga ved kobberverket å flytte hytta til «Drevsiøe Elv». Det skulle likevel gå mange år før den nye hytta kom i ordentlig drift. Verket starta flyttinga av bygninger over til det nye hytteanlegget i 1817, men smeltehytte og vei ble ikke påbegynt før i 1819. Først i 1823 står Drevsjø-hytta oppført som sjølstendig smeltehytte i bergregnskapene. Mannskapet ble også flyttet fra Femundshytta til Drevsjø, sammen med blåsebelger og annet brukbart smeltehytteinventar. For å lette malmtransporten ble det brukt prammer for å frakte malmen over Femunden. To nye prammer, «Svuku» og «Prøven», ble satt i drift i 1818, og i 1821 var enda to nye, «Hurtig» og «Fuglen», klare til bruk. Prammene gikk mellom Nordvika og Femundshytta/Drevsjø. Hyttedrifta svarte seg ikke økonomisk for Røros Kobberverk, og i 1834 ble det smeltet malm for siste gang ved Drevsjømo smeltehytte. (Kilder: Røros Kobberverks arkiv, Bergregnskap 1815-1823, Ra-107 - Ra-115, Rørosmuseet)

Alexander Austnes

Smeltehyttene var sentrum i større anlegg. Et hytteanlegg, med smeltehytta som den sentrale bygningen, bestod av ulike driftsbygninger, verksteder, lagerhus og administrasjonsbygninger, alt samlet rundt en hytteplass eller malmplass, og med ei elv som selve drivkraften og hovedpulsåra i anlegget.

Når det gjelder plasseringen av smeltehyttene var det flere faktorer å ta hensyn til. Utgangspunktet var kobbermalmen, men også skogen og vassdragene i området var avgjørende faktorer når en skulle framstille kopper.

Det var først og fremst viktig å finne de stedene som samlet ga minst transport. For det første skulle malmen transporteres fra gruvene til smeltehyttene, ofte flere kilometer unna. For det andre var driftea ved hyttene avhengig av at det kunne skaffes tilstrekkelig med ved og kol.

En annen avgjørende forutsetning for drifta ved hytteanleggene var stabil tilgang på vasskraft. Smeltehyttene måtte derfor ligge ved ei elv med tilstrekkelig stor vassføring til å drive blåsebelgene som ga luft til smelteovnene, og slik at den ikke frøs til om vinteren.

Hovedanlegget til Røros Kobberverk lå ved Hitterelva, ca. ei mil fra Storwartz, der bergstaden seinere vokste fram. Her var smeltehytta mer eller mindre i kontinuerlig drift fra 1646 og fram til smeltevirksomheten opphørte i 1953. De karakteristiske slagghaugene på Røros kommer fra denne hytta.

Etter bare få års drift var skogen rundt smeltehytta på Røros uthogd i et stort område. Kostnadene og arbeidet med å frakte ved og kol til hytta økte i takt med avstandene. Det ble etter hvert både billigere og enklere å frakte koppermalmen dit hvor det var lettere tilgang på ved og kull, og kopperverket bygde derfor flere smeltehytter. I alt var tolv andre mindre hytteanlegg tilhørende Røros Kobberverk i drift i kortere eller lengre tid.

Fra 1880-åra satset kobberverket stort på ny teknologi og modernisering av produksjonen, og på slutten av 1800-tallet var Røros Kobberverk teknisk sett et av de mest moderne bergverka i Europa. Kobbersmeltinga ble nå sentralisert til hovedanlegget på Røros, og virksomheten ved de andre hytteanleggene ble lagt ned. Den siste smeltehytta på Røros ble bygd opp igjen etter en brann i 1888. En ny brann rammet hytta i 1953, noe som bidro til at smeltevirksomheten opphørte også på Røros.

Smeltehytta brant på nytt i 1975, og det stod nå bare rester igjen. Bygningen er seinere gjenreist som kulturminne, og har siden 1988 tjent som lokaler for Rørosmuseet.

Kilder:
Espelund, Arne 1998. “Svartkobbersmelting. Den lange veien fra sulfid om oksyd til metall”, i Arne Espelund (red.): Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt: 45–55. Trondheim.
Espelund, Arne 1998. “‘Snarveien’ fra sulfid til metall. Smelting med bruk av konverter”, i Arne Espelund (red.): Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt: 56–68. Trondheim.
Espelund, Arne 2004. “1880-tallet – et tiår med nyskaping ved Røros verk.” Fjell-Folk nr 29: 41–47. Røros. Gjestland, Truls 1994: Smeltehytter ved Røros Kobberverk. Bergstuderendes Forening/Olavsgruvas Venner.
Ødegaard, Sverre 1984: Smeltehytta på Røros. Særtrykk fra Fjell-Folk nr. 9. Røros.

Museum24:Portal - 2024.04.15
Grunnstilsett-versjon: 1