Kirsti Jordet
Det finnes mange tilsvarende utsagn fra representanter for verket. Og som et ekko forplanter de seg og går igjen i beretningene skrevet av folk som besøkte Røros. (Bedemar, Breton, Clarke, Fabricius, Kraft, Linné, Malthus, Schøning, Sundt og andre).
Så her er vi ved selve nøkkelproblemet, flaskehalsen som avgjorde hvordan det kom til å gå med verkets produksjon. Forklaringen ligger i måten arbeidet foregikk på i gruvene og smeltehyttene i ”gammeltida”, det vil si fram til ca 1890.
I gruvene ble settved, bergsved, nyttet til fyrsetting slik at ilden gjorde berget sprøtt, og det ble lettere å bruke redskap på det. Smelteprosessen i 5 trinn krevde ved til kaldrøstning og vendrøsting. Kol ble benyttet til skjærsteinssmelting, svartkobbersmelting og garring. Ellers trengtes trevirke til ved, materialer og tømmer til all slags bygging.
Sverre Ødegaard har gjort et regnestykke der han sammenligner volumet av smeltemalm med volumet av skogsprodukter som trengtes i gruver og hytter. Mengden av kol og røstved ble ca. 11 ganger større enn malmvolumet, ca 15 ganger når en legger til settved til gruvene. Og hvor havner vi når vi plusser på ved, materialer og tømmer? Opp mot 20 ganger?
Totalt er det anslått at det i de 250 år gammeltida varte, ble hogd hele ca 12 millioner m³ trevirke for Røros Kobberverk. Gjennomsnittet pr år blir da ca 50 000 m³. Herredskogmester Galåen har opplyst at i dag hogges det ca 20-30 000 m³ pr år i distriktet. Siden volumene var så svære, ble det selvsagt et veldig behov for hogger, kolbrennere, lasskjørere og trekkraft (hester og okser) til all frakt.
Se hvordan avskogingen i rørosområdet skjedde:
Røros Kobberverk strevde lenge med å få utvidet 1646-sirkumferensen. Det lyktes på et vis i 1753 da Rentekammeret bestemte at kobberverket skulle få dele et område med radius 3 mil og sentrum i Lovise hytte på Alvdal med Fredriks gaves verk. Men cirkumferensen løste ikke ressursproblemet og ble opphevet ved lov i 1818. Andre legale virkemidler ble etter hver tatt i bruk. En bergordinans (lov, forskrift) av 1683 gav verket rett til avgiftsfri bruk av statens og kirkens skoger. Også med privateiere inngikk verket avtaler. En velkjent leveranseavtale med bøndene i Tylldalen skriver seg fra året 1735.
Røros Kobberverk førte ellers flere rettssaker (mot rendøler, Aas-bøndene i Vingelen og oppsitterne på Tolga) og drev oppkjøp (gods i Singsås, kirkegods i Gauldalen, grenda Tufsingdalen i 1726 Fredrik gaves verk, 1826, som var argeste konkurrenten, Barkaldgarden i1806 med mer enn 10 000 mål skog).
I flere bygder organiserte kobberverket såkalte kronskoger, som var avgrenset og merket med kroner. Strenge restriksjoner ble lagt på bruken uansett hvem som var eiere. Ellers var kobberverket gavmildt med forbud av ulike slag. Tømmerhogst og leveranse til trelasthandlerne på Østlandet var mer fryktet enn noe annet, og de nedla forbud mot slikt salg. Lauvhogst til dyrefor ble forbudt, det samme ble geitehold. Tufsingdølene ble nektet å bygge flere garder og leie ut hus eller rom til folk. Jo flere folk, jo mer bruk av trevirke. Forbud mot bruk av bark til brød ble det derimot ikke noe av. Kontrollen ville bli for vanskelig.
I 1751 bidro Røros Kobberverk til at riksgrensa mot Sverige ble flyttet mot øst, og dermed ble skogen øst for Femund norsk. Samtidig ble det avtalt at svenske grensebygder kunne levere trevirke til Røros. Og det falt da ganske naturlig at kobberverket hilste unionen med Sverige velkommen i 1814. I 1818 var det reelle skogdistriktet slik:
- Gauldal fogderi: 33,89 kvadratmil
- Nord-Østerdal fogderi: 82,10 kvadratmil
Mer og mer ble verket avhengig av områdene aller lengst i sør, søndre deler av Engerdal, Rendalen og området mellom Alvdal og Atna. I tidsrommet 1851-1867 ble det årlig brukt 11 880 lester kol (23 760 m³), og av dette kom 5084 lester fra de nevnte områdene.
I slutten av 1880-åra ble drifta lagt om. Innført koks, fraktet med den nye jernbanen, erstattet kolet, og verksledelsen kunne omsider puste ut etter sin seige og lange kamp om skogen for å sikre drift av verket.
Litteratur:
”Rørosboka”, bind 2 (1942)
Espelund: ”Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt” (1998)
Utstilling Rørosmuseet
Kgl. Resolusjon av 4. desember 1753
Fryjordet: ”Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene”, bind 1 (1992)
”Indberetning fra den…1875 nedsatte Kommision….”, her kalt: ”Kommisjonen av 1875
Midtdal: ”Tufsingdalen. Garder og slekter” (1991)
Solør og Østerdal sorenskriverarkiv, tingbok 29. Åstedssak 3. juli 1691
O. Andersen: ”Bygdebok for Engerdal”, bind 2
Bergebakken: ”En gardhandel i 1806”, ”Fjell-folk” 1999