Amund Spangen
Hennes svenske handelsbetjent og kompanjong, Magnus Engzelius (1791-1868), arva alt etter henne. Etter det var Sundbakken i Engzelius- familiens eie helt til i 1933. Landstedet deres var fasjonabelt.
Den eldste av hovedbygningene på Sundbakken, ’Gammelstuggu’, er fra Morten Leighs dager. Dette kan være den første ’kvistloftstuggu’ på Røros. Denne hustypen ble mye brukt som sommerstue eller seterstue i Røros-traktene, men den ble vanlig først et godt stykke ut på 1800-tallet. Mange gamle ’kvistloftstuggua’ er et resultat av ombygging og utvidelse av gamle hus, men det er neppe tilfelle med ’Gammelstuggu’ på Sundbakken. Det var gjerne overklassen som innførte nyheter i byggeskikken – nyheter som senere ble tatt opp av et bredere lag av befolkningen. På 1700-tallet var prototypen på det fornemme trønderske byhuset en langstrakt bygning med symmetri om midtaksen. Som sine barokke, europeiske forbilder hadde disse husa ofte en oppbygd ark på midten som understreket symmetrien og ga huset et mer monumentalt preg. Overklassen på Røros hadde kontakt med borgerskapet i Trondheim og henta impulser der. På 1700-tallet ble det bygd flere ”barokkhus” på bergstaden. Når ’kvistloftstuggu’ blir mer alminnelig på 1800-tallet, kommer det i tillegg av andre nye strømninger i tida; blant anna ønske om større og mer funksjonsdelte rom.
Også hovedhuset på Sundbakken, den prangende sveitserstilbygningen, ble bygd i en tidlig fase av den nye stilarten. At huset er svært lite forandret etter 1874, da det var ganske nytt, kan vi se ved å sammenlikne beskrivelsene i branntaksen fra det året med dagens situasjon. Det blir sagt at sveitserstilen kom til Norge med jernbanen, og at den fikk stor utbredelse i Norge fra 1860-åra til ca.1920. Rørosbanen åpna i 1877, og ved flere av stasjonene langs banen er bygningene oppført i sveitserstil.
Villaen på Sundbakken har alle kjennemerker som var typiske for sveitserstilen: store takutstikk, utskårne taksperrer, høg grunnmur og stor takhøgde, gavlkryss med spyd og utskårne ”snekkerier” som pryder gavlene, trappeoppgangen og arken. Vinduene er forseggjort, og noen bærer preg av nygotikk, også et kjennemerke fra den tidlige sveitserstilen. Alle stuene i første etasje har tofløys dører på rekke slik at man kan se gjennom hele huset når de står åpne. Denne dørplasseringa er kjent fra mange herskapshus, blant anna fra 1700-talls trepaleer i Trondheim.
Bygningsmiljøet på Sundbakken er først og fremst prega av funksjonen som landsted. Det ble bygd og levd etter det som var siste mote. Det var handelsmann og brukspatron Johan Magnus Engzelius (1821-1893), som eide landstedet da sveitservillaen ble bygd. Han hadde før han tok over forretninga på Røros, vært tre år på dannelsesreise i Europa. På Sundbakken skilte også uthusa seg fra tradisjonell seterbebyggelse
Både i Johan Magnus Engzelius’ tid og mens sønnen Gustaf (1859-1924) var eier av landstedet, ble det bygd mange slags hus der. Foruten ’Gammelstuggu’ og sveitservillaen var det tjener- og bryggstuebygning, mastue, stall med 5 spiltau, vedbod, stabbur med vognbu, sommerfjøs og en stor driftsbygning som inneholdt vedbod, vognbod, stall, fire avlukker med seks utedoer og pissoar, løe og sauefjøs. I denne stallen var det plass til 10 hester. På eiendommen stod det dessuten et bryggerhus, flere høyløer, ei badeløe, et silhus – og enda noen småhus til.
I landskapet rundt gården ble det anlagt et førnøyelsesanlegg. Gustaf Engzelius fikk anlagt ridestier, og det fantes en allè som forbandt lysthuset på gården med et lysthus i skogen. I en bjørkelund langs veien til lysthuset ble det bygd en kjeglebane, rett nedafor kjeglebanen en danseplatt, ovafor sommerfjøset ble det bygd en tennisbane og ved stabburet en lekestue som ser ut som et stabbur. På en oppmurt terrasse foran ’Gammelbygningen’ har det ligget en hage med fin utsikt over det åpne landskapet mot Glomma. I denne hagen var det et lysthus med pyramidetak, og et liknende lysthus var satt opp i skogkanten litt sør for gården.
Landstedet Sundbakken, eller ”Leigh-Sundet”, hadde sin storhetstid i perioden 1875 til ca. 1925. Ennå den dag i dag kan vi ane den storslagne prakten som må ha preget stedet i Engzeliusfamiliens tid.
