Olavsgruva var den siste gruva i drift i Storwartzfeltet. Drifta ble påbegynt i 1936 og fortsatte helt fram til sommeren 1972.

Ca. 250 meter sør for bygningene på Øvre Storwartz ligger gruva som betegnes som Røros Kobberverks funngruve, Gamle Storwartz. Denne gruva var i drift fra 1645 til første halvdel av 1700-tallet, men også sporadisk etter den tid. Ennå finnes det mange spor etter drift her; gråbergsvelter, vognspor etter malmtransporten og merker etter fyrsetting i Cornelia Sjakt. Gamle Storwartz er sentrum i Circumferensen - Røros Kobberverks opprinnelige privilegieområde. Det ble nedfelt på kartet med en radius på fire gamle norske mil (45,2 km), hvor verket fikk rett til å utnytte all skog, vannkraft, malmer, mineraler og arbeidskraft.

I 1854 oppdaget Hans Andersen Dahl det som fikk navnet 'Ny Solskinns skjerp'. Forekomsten var såpass betydelig at det ble satt i gang gruvedrift her. Nye Solskinn - og Nyberget gruve ligger ved siden av hverandre og er av samme malmforekomst som Olavsgruva og Gamle Solskinn gruve. Faringene – inngangene – til disse gruvene ligger i skråningen bak kontorbrakka og stigerstuggu på Olavsgruva. De første årene ble det drevet kun i de øvre partiene av Nye Solskinns skjerp, men i 1868 begynte drifta å gå dypere ned i bakken og Nye Solskinn ble omtalt som ei gruve. Det ble blant annet behov for pumpeverk for å holde gruva fri for vann. Et slik ble bestilt i 1869 fra Nidelvens fabrikk i Trondheim. På bakkenivå kan vi ennå i dag se rester etter en gjøpel – en heiseinnretning – drevet av hester. Man kan se spor etter hestevandringen og rester av fundamentene til det pyramideformede huset til hestevandringen. Parallelt med oppstarten i Nye Solskinn ble drifta gjenopptatt i Nyberget. Det er slått et gjennomslag mellom disse to gruvene. Nyberget gruve fra 1650 er rørosområdets nest eldste gruve. Den var i drift til i 1717. På 1860-tallet ble drifta i Nyberget gjenopptatt noen enkelte år, og i perioden 1870-1890 traff man på ganske gode malmforekomster som ga godt grunnlag for drift.

Like etter at drifta hadde kommet i gang ved Gamle Storwartz gruve i 1646 begynte man å lete etter nye malmforekomster i Storwartzområdet. Omtrent 2,5 km øst for Gamle Storwartz ble det oppdaget en ny malmforekomst og i 1650 ble Nyberget gruve åpnet. Nyberget gruve regnes derfor som den nest eldste gruva i rørosområdet. Gruva var i drift til i 1717. Nyberget og Nye Solskinn gruve ligger ved siden av hverandre og er av samme malmforekomst som Olavsgruva og Gamle Solskinn gruve. Faringene – inngangene – til Nyberget og Nye Solskinn ligger i skråningen bak kontorbrakka og stigerstuggu på Olavsgruva. Parallelt med oppstarten i Nye Solskinn gruve på 1850- og 1860-tallet ble drifta gjenopptatt i Nyberget. Det er slått et gjennomslag mellom disse to gruvene. På 1860-tallet ble Nyberget drevet noen enkelte år, og i perioden 1870-1890 traff man på ganske gode malmforekomster som ga godt grunnlag for drift. Nyberget gruve, Nye Solskinns gruve og Olavsgruva utgjør altså i dag en sammenhengende gruve.

I 1694 ble det oppdaget en malmforekomst like sørøst for Christianus Quintus gruve. De to gruvene lå så nære hverandre at de etter noen år ble slått sammen med et gjennomslag. Etter dette ble begge disse gruvene omtalt som Quintusgruva. De første åra ga Quintusgruva godt utbytte, og ble ansett som en av hovedgruvene for verket. Dette endret seg imidlertid og i 1731 ble gruva beskrevet til å være i dårlig tilstand. Gruva var i drift i liten skala fram til i 1770. I 1900 ble det forsøkt å gjenoppta drifta i Quintus og i 1905 ble den slått sammen med Hestkletten gruve med et gjennomslag. På 1960- og 70-tallet ble Quintusgruva brukt til omvisninger for publikum.

Etter igansettelsen av Gamle Storwartz gruve i 1646 begynte verket å skjerpe etter nye malmforekomster i Storwartzområdet. Rundt 1660 nevnes Hestkletten gruve for første gang i kildematerialet. Hestkletten ga gode resultater de første driftsårene. Hestkletten og Christianus Quintus gruve ble drevet på samme malmforekomst. Hestkletten ble nedlagt i 1756, men kom i drift igjen noen år tidlig på 1900-tallet, og i 1905 ble den slått sammen med Quintusgruva ved et gjennomslag. Det har blitt fortalt at arbeidere som ved Nye Storwartz noen ganger gikk via Quintusgruva og Hestekletten for å slippe å gå over Quintushøgda når det var dårlig vær.

Malmforekomsten som ble grunnlaget for Christianus Quintus gruve ble oppdaget i 1691. I 1694 ble Myrgruva oppdaget. De to gruvene lå så nære hverandre at de etter noen år ble slått sammen med et gjennomslag. Etter dette ble begge disse gruvene omtalt som Quintusgruva. De første åra ga Quintusgruva godt utbytte, og ble ansett som en av hovedgruvene for verket. Dette endret seg imidlertid og i 1731 ble gruva beskrevet til å være i dårlig tilstand. Gruva var i drift i liten skala fram til i 1770. I 1900 ble det forsøkt å gjenoppta drifta i Quintus og i 1905 ble den slått sammen med Hestkletten gruve med et gjennomslag. På 1960- og 70-tallet ble Quintusgruva brukt til omvisninger for publikum.

Gamle Solskinn gruve ligger like nordøst for inngangen til Olavsgruva og Nyberget gruve. Geologer anser det som sannsynlig at denne forekomsten er del av den samme som Olavsgruva, Nyberget gruve og Nye Solskinn gruve, som alle ligger i samme område. Malmforekomsten i Gamle Solskinn ble funnet i 1673. Navnet fikk den fordi funnet var veldig lovende, i en tid som ellers var dårlig for Røros Kobberverk. Samme år hadde verkets kullhauger tatt fyr, noe som førte til at 5000 lester kull (nesten 1000 kubikkmeter) og 80 favner ved gikk tapt. Malmforekomsten i solskinnsfeltet var solen som brøt gjennom tåken etter uhellet. Gruva ble drevet med vekslende hell og svarte ikke til forventningene. I 1691 ble den omtalt som ganske dårlig, og omkring 1720 ble drifta innstilt. I 1870-årene ble drifta gjenopptatt og man fant noen gode partier. Malmen gikk etterhvert over fra kobbermalm til å inneholde mer magnetkis, og i 1890 opphørte drifta igjen. Rundt første verdenskrig var det noe mindre drift i gruva. Etter 1920 har gruva vært oversvømt og er ikke tilgjengelig.

Lett synlig i Øvre Storwartz-området ligger bebyggelsen ved Nye Storwartz gruve. Drifta i denne gruva ble påbegynt i 1708. Den var verkets hovedgruve med kontinuerlig drift i nesten 250 år, til 1947. Det røde huset på Øvre Storwartz fungerte som bolig for stigeren ved Nye Storwartz gruve. Foran stigerboligen er det et stort inngjerdet hull i bakken. Dette er dagraset, som skjedde i 1953 da hovedfaringen, eller hovedinngangen, til Nye Storwartz gruve falt sammen. Etter at Gamle Storwartz lenge hadde gått med tap, ble det i 1708 oppdaget en ny forekomst nordøst for den gamle gruva. Det ble straks satt i gang drift, og i 1711 ble gruva første gang omtalt som Nye Storwartz gruve. Samme år ble arbeiderbrakka fra gammelgruva flyttet til den nye. Foto: Rørosmuseet