De norske verdensarvstedene

Urnes stavkirke er en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke i Norge. Kirken er datert til rundt 1140, og selv om dateringen er usikker, er den en av de eldste stavkirkene. Den er også arktitektonisk og kulturhistorisk unik blant de gjenværende stavkirkene på grunn av treskjæringsarbeidene og den omfattende innvendige dekoren. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste som en av de to første norske oppføringene. Stavkirken står på sin originale tuft, eies av Fortidsminneforeningen og brukes ved enkelte anledninger til kirkelige handlinger.

Struves meridianbue ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005 som det første teknisk-vitenskapelige kulturobjekt. Meridianbuen representerer et gigantisk oppmålingsarbeid som ble gjennomført gjennom 39 år fra 1816 til 1855 for å endelig bestemme jordklodens form og størrelse.

Bryggen i Bergen ble i 1979 som et av de første norske stedene innskrevet på listen over verdens kultur- og naturarv. Bergen ble grunnlagt på 1000-tallet og regnes som en av de eldste store handelshavnene i Nord-Europa. Bryggen med den tradisjonelle trehusbebyggelsen var i middelalderen et livlig sentrum for internasjonal handelsvirksomhet. Bryggen er den eneste handelsstasjonen utenfor Den Hanseatiske Liga som har bevart den originale strukturen innenfor det sentrale bylandskapet. De karakteristiske rekkene med hus med gavlen mot sjøen er eksempel på en type arkitektur som har eksistert i nærmere 900 år. Bygningene på Bryggen ble konstruert med parallelle husrekker vinkelrett innover fra kaifront, på en eller to sider av en felles gårdspassasje. Strukturen har bestått siden middelalderen. I husene var det både boliger, kontorer og lagerrom for en internasjonal handel med tørrfisk.

Vegaøyan på Helgelandskysten ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste i 2004. Vegaøyan ble innskrevet som det første norske kulturlandskapsområdet. Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskerbønder gjennom de siste 1500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et ugjestmildt øyrike nær Polarsirkelen. Den nå unike ærfugldriften har vært en sentral næringsvei drevet av kvinner. Derfor er innskrivningen også å regne som en hyllest til deres innsats. Det 1037 kvadratkilometer store området er et åpent kulturlandskap med rundt 6500 øyer, holmer og skjær. Rundt 60 av disse har vært bebodd. I Vegaøyan har det vært drevet fiske og fangst de siste ti tusen årene. Etter hvert som de første øyene fikk bosetting formet det karakteristiske landskapet seg i samspill mellom fiskerbonden og en ugjestmild, men rik natur.

Bergkunsten i Alta ble innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste 3. desember 1985. Begrunnelsen for innskrivningen er at bergkunsten utgjør det mest betydningsfulle vitnesbyrd om forhistorisk menneskelig aktivitet i Nordområdene. Verdensarven omfatter ca 6000 helleristninger og 50 hellemalerier fordelt på fem områder i bunnen av Altafjorden; Hjemmeluft, Kåfjord, Storsteinen, Amtmannsnes og Transfarelv. Alta har dermed Nord-Europas største samling av helleristninger laget av jeger-fangstfolk. Ristningenes motiver viser at det har vært kontakt mellom bosetting i Alta og områder i øst og sør. Enkelte figurer og de fleste sammensatte scener er enestående med sine jakt og fangstmotiver; som fangstgjerder for villrein, bjørnejakt og mennesker på truger. De fleste figurene er ganske små - mellom 20 og 40 cm høye. Noen er ganske naturalistiske, andre mer geometriske og stiliserte. Ristningene og maleriene viser utviklingen innen symbolisme og religion i verdens nordområder. Samtidig gir bergkunsten i Alta oss innsikt i menneskers liv og verdensoppfatning.

Rjukan – Notodden Industriarv ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2015. Rjukan-Notodden industriarv manifesterer seg som en enestående kombinasjon av industrielle tema og verdier knyttet til landskap som framviser en viktig utveksling i teknologisk utvikling tidlig i der 20. hundreåret. Rjukan-Notoddens teknologiske kompleks består av dammer, tuneller, rørgater, kraftstasjoner, kraftoverføringer, fabrikkområder, produksjonsutstyr, to industribyer, jernbanene og ferjer. Alt dette er lokalisert i et landskap der den naturlige topografien var tilrettelagt for produksjon av elektrisk energi i så store mengder at det framstår som et eksempel på ny verdensomspennende industrireising tidlig i det 20. århundre. Industribyene Rjukan og Notodden i Telemark, Norge, utgjør et framragende eksempel på en banebrytende industrireising og er et vitnesbyrd om den samfunnsomveltning som fant sted i den vestlige verden ved inngangen til 1900-tallet. På denne tiden grep vitenskapelig og teknologisk framgang og økonomiske og politiske faktorer inn i hverandre og skapte det som kalles «den andre industrielle revolusjon».

Vestnorsk fjordlandskap vart i 2005 innskrive på UNESCOs verdsarvliste. Verdsarvområdet består av to delområde; Geirangerfjordområdet og Nærøyfjordområdet. Til saman med omgjevnader utgjer områda 1227 km2, der 107 km2 er sjøareal. Innafor naturvitskapen vert dei to fjordområda rekna som klassiske døme på denne typen landskap. Med store høgdeskilnader og kort veg mellom sjø og høgfjell er naturmangfaldet stort. Begge delområda er utan større tekniske inngrep. Dei naturlege geologiske prosessane knytt til danning og utvikling av fjordar er ikkje påverka av menneskeverk. Samla har områda kvalitetar som gjer at dei er førte opp på UNESCO-lista over verdas kultur- og naturarv etter å ha oppfylt to av dei naturfaglege kriteria i konvensjonen. I grunngjevinga for innskrivinga uttalte komiteen: Vestnorsk fjordlandskap er klassiske, framifrå velutvikla fjordar, og vert rekna for å vere typelokalitet for fjordlandskapa i verda. Storleiken og kvaliteten på desse fjordane kan samanliknast med andre fjordar på Verdsarvlista, og dei utmerkjer seg med sine klimatiske og geologiske tilhøve. Området syner alle element av landformer knytt til dei indre delane av to av dei lengste og djupaste fjordane i verda.

333 år med bergverksdrift og byjordbruk har skapt en helt særegen by på fjellvidda, 600 meter over havet. Bergstadens trehusbebyggelse fra 1700- og 1800-tallet er inspirert av både tradisjonell norsk byggeskikk og internasjonale strømninger. Røros bergstad ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 1980. I 2010 ble verdensarven utvidet til å omfatte gruveområdene og kulturlandskapet rundt bergstaden, Femundshytta og Vinterleden, en av vinterveiene mot Sverige. Hele Circumferensen, som vitner om den intensive bergverksdriften i regionen rundt Røros, ble innskrevet som buffersone til den nye verdensarven.