Verdensarven RørosMenneskene og gårdeneEt hus i Sleggveien - Tyristuggu

Et hus i Sleggveien - Tyristuggu - hus nr. 398

 Husa i Sleggveien sett mot sør. Bildet er tatt i 1985. Tyristuggu er det andre huset fra venstre, Spjellstuggu helt til høyre. Foto: Amund Spangen.
Husa i Sleggveien sett mot sør. Bildet er tatt i 1985. Tyristuggu er det andre huset fra venstre, Spjellstuggu helt til høyre. Foto: Amund Spangen.
Husa i den øverste delen av Sleggveien har mye å fortelle om en bestemt del av bergstadens samfunnshistorie. I de små husa, som verken hadde fjøs eller staller, bodde det dagarbeidere, enker, enslige forsørgere og tatere.

Randi Borgos

Mange av de som bodde øverst i Sleggveien ble av samtida reknet som fattigfolk. Stort sett eide også de husa sine, men de hadde ikke gårdsbruk. Sjøl for folk med fast arbeid ved kopperverket var jordbruket avgjørende som attåtnæring. Den kjente folkelivsgranskeren Eilert Sundt besøkte Røros i 1852. Han satte seg inn verksarbeidernes forhold og skrev at
"den arbeiderfamilies stilling var ussel, som ikke ved
siden af fortjenesten ved verket også havde noget jordbruk.
"

Hva var det da de kunne livnære seg på? Enslige kvinner tok arbeid som tjenestejenter i "bedre manns hus". De kunne ta på seg flatbrødbaking, vasking, søm, fjøsarbeid og det som var av andre daglige oppgaver. Tyri Myren i Tyristuggu tjente til livets opphold på den måten. Anne Halvorsdatter Løkken, Halvard-Anne, som bodde i Spjellstuggu, levde av å røke kjøtt og flesk for folk. Hun drev med dette i Røkstuggu på Litj-Slegghaugen. Huset var opprinnelig et av verkets korntørkehus. Senere bor Ane Lusie Ellensdatter Åsen, Sund-Lars-Lusia, i Spjellstuggu. Hun var pedell, det vil si vaktmester, i Sangerhuset.

Blant den mannlige befolkningen øverst i Sleggveien finner vi en skomaker, to urmakere og en maler. Torris Audunsen Moe og sønnen Wilhelm Moe i Løssi-stuggu var begge urmakere. Blant de reisende, taterne, som bodde i Sleggveien, kan vi nevne "dyrlege", Karl Fredriksen Moen. Hans levebrød var blant annet å kastrere hester. Det var nok han som satte opp Spjellstuggu rundt 1860, på ei tomt som til da var ubebygd. Spjellstuggu var lengst bebodd av 'stugguan' i Sleggveien. Der bodde det to personer helt til i 1950.

Riktignok hadde det gamle bergverkssamfunnet sine enkle former for trygdeordninger, men det var neppe mer enn til livberging. "Verdige trengende" ble gjerne tildelt små gaver fra verket, fra diverse legater eller rikfolk i forbindelse med de store høgtidene. "Velfortjente" arbeidere og enker etter verksarbeidere kunne også regne med en liten pensjon. Likevel var det mange som falt utafor, og som kom til å utgjøre bergstadens fattigste befolkning.

Slike enkeltstående 'stuggua' som de øverst i Sleggveien, finner vi også andre steder i bergstaden, de fleste langs innfartsveiene. De enkle bygningene forteller mye om de som sto nederst på den sosiale rangstigen i bergverkssamfunnet.


Kilder:
Rørosboka, bind IV
Bygdebok for Os, ”Bygda og folket”, bind III. Utgitt av Os kommune 2001
Fjell-Folk nr. 25, 2000. Einar Engen: ”Tyristuggu og bygningshistorien”
Fjell-Folk nr. 25, 2000. Jon Brenne: ”Tyristuggu og malingshistorien”
Branntakstbeskrivelse fra 1857
Sverre Ødegaard og Jiri Havran: ”Bergstaden Røros”
Randi Borgos og Amund Spangen: ”På Sta’a og uti markom” , bind I. 2000
Fjell-Ljom 1. 10. 1974. Sverre Ødegaard: ”Med søkelyset på to tilfeldig valgte deler av Bergstaden”
”Fredede hus og anlegg 3. Røros Bergstad” Utgitt av Riksantikvaren. Universitetsforlaget 1983.


Dette nettstedet er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Rørosmuseet og Røros folkebibliotek.
Røros kom på UNESCOs liste over Verdensarvsteder i 1980, se også Riksantikvaren.
Innholdet på nettstedet er beskyttet i henhold til opphavsrett. Bruk er ikke tillatt uten rettighetsklarering.
Finansiert av Kulturnett.no og Norges Forskningsråd ved Høykom.