Verdensarven RørosKongen og kirka

Kongen og kirka

Et verdensarvsted som Røros er skapt både av arbeid, kapital og styringsmakt. Staten, d.v.s. den eneveldige kongen, måtte legge forholdene til rette og bruke den nødvendige makt for å få utviklingen i gang.

Jarle Simensen

Motivet for kongen var å skape en næringsutvikling som kunne gjøre landet rikere og gi skatteinntekter. Kongen hadde etter loven eiendomsretten til alle ”ubrukte” skog- og fjellområder, og før kopperverket startet, var det i selve Røros-distriktet neppe mer enn seks-åtte gårder, samt noe seterdrift og utmarkslåtter for nabobygdene i Ålen i nord og Os i sør. Hele dette ”ubrukte” området stilte kongen til rådighet for verket gjennom et privilegiebrev til eierne, de såkalte participantene i 1646. Den første store eier var hans kammerherre og kreditor i København, Joachim Jürgens, men ganske snart gikk eierandelene over til de store handelsfamiliene i Trondheim, Angell, Mølmann, Meincke, Hornemann, og de beholdt kontrollen helt fram til 1936. Styre og hovedadministrasjon for Røros Kobberverk lå hele tiden i Trondheim.
Gjennom privilegiebrevet delegerte Kongen en del av sin offentlige styringsmakt til Verket. De fikk en egen domstol, Bergretten, sammensatt av offiserer ved Verket. De kunne dømme i saker som hadde med verksdriften og de ansatte å gjøre, og de fikk sin egen skogsfogd og kullfogd med rett til å bøtelegge og utpante arbeidsfolk og bønder som ikke fulgte Verkets pålegg. Den øverste bergverksmyndighet var det såkalte Bergamtet i Trondheim, der participantene dominerte. Grenseforholdene til Konges ordinære fogder og deres ting, i Gauldalen og Østerdalen, var uklare.

De arbeiderne som dyrket opp gårder i Rørosdistriktet i nærheten av gruvene, bygslet, d.v.s. leide, sin jord av Verket, og kom dermed i et spesielt avhengighetsforhold. Verket hadde fram til 1800-tallet også monopol på varehandelen og gav mye av betalingen til arbeidsfolk og bønder i form av kjøpesedler på varer de selv satte prisen på. Verket ble gjennom disse privilegiene noe av et ”kongerike” for seg på fjellet.

En forutsetning for verksdriften var tilførsel av ved og kol til gruvene og smeltehytta fra skogene i nabobygdene, transport av malm fra gruvene og det ferdige produktet, ”garr-kobber”, et halvfabrikata, til Trondheim. Kongen slo en sirkel på fire mil rundt Røros, langt ned i Nord-Østerdalen og Gauldalen, og påla bøndene og skogeierne i dette området (”sirkumferensen”) en plikt til leveranser og transport mot en betaling fastsatt av Verket. Dette kunne kalles tvangsarbeid, men bøndene var også av egne motiv interessert i å tjene penger, det ble etter hvert konkurranse både om kjøring og arbeid i gruvene. ”Penning, penning, penning”, skriver Falkberget, det var det som stod dem i hodet! På lignende måte har også andre periferiområder i Europa og utviklingsland blitt trukket inn i pengeøkonomien. Striden stod om betalingen. I de første tiårene var det stadige protester og kjørestopp, og i 1670 kom det til et regulært opprør, der funksjonærer ved Verket ble fysisk angrepet og en av arbeidslederne, Spell-Ola, ble befridd fra arresten med makt. Da grep Kongen inn med en egen undersøkelseskommisjon (Bragerneskommisjonen), som i 1685 påla Verket detaljerte forpliktelser overfor arbeiderne. Skulle staten få sine regelmessige skatteinntekter, måtte det være fred mellom arbeid og kapital.

Da staten ble mer demokratisk etter 1814, kunne Stortinget og de valgte kommunestyrene fra 1837 brukes til å fremme lokale interesser og redusere Verkets eneherredømme. Stortinget vedtok lover som gjorde handelen friere og tillot private forretningsfolk å etablere seg. Stortinget vedtok i 1872 Rørosbanen, til tross for at det representerte en omvei med større høydeforskjell i forhold til Kviknealternativet. Fra slutten av 1800-tallet ble rørosarbeiderne organisert og kjent for å være radikale. Det var stort flertall for republikk både på Røros og i nabobygdene i 1905. Storstreikene på Røros i 1901 og igjen i 1914 førte til landsomfattende bergverksstreiker. Da det ble krise i driften etter første verdenskrig, trådte staten til med pengestøtte. Johan Falkberget satt på Stortinget i denne perioden. I 1936 tok staten over aksjene fra de gamle eierne i Trondheim og ga dem videre til Røros kommune. ”Et 300-årig livegenskap er slutt”, sa lederen i den lokale aksjonskomiteen, Henrik Grønn. Men markedet for kobber gikk Verket i mot, og statsstøtten strakk ikke til. På 1950-tallet ble smeltehytta på Røros nedlagt etter 300 års drift. Men i perioden etter 1945 da distriktsutbygging ble et politisk mål, ble rørosingene ble kjent for å være flinke til å skaffe støtte fra departementene i Oslo. Næringslivet fikk flere bein å stå på.


Litteratur


Ole Øisang: Røros kobberverks historie, bind II i Rørosboka. Trondheim, Globusforlaget. 1942. Diverse bidrag i Rørosboka, bind I, særlig av Olav Kvikne om lokalsamfunn, kultur og næringsliv.
Volker Seresse: Tysk bergverkstradisjon ved Røros Kobberverk 1671-1685. Trondheim, Tapir, 1992.
Knut Sprauten: ”Bondeøkonomi og koparverk nordafjells”, i Anna Tranberg og Knut Sprauten, red.: Norsk bondeøkonomi 1650-1850. Oslo, Det norske samlaget, 1996.
Jarle Simensen: ”Røros som et eksempel på sentrum-periforhold”, Fjellfolk nr 13, 1988.


Dette nettstedet er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Rørosmuseet og Røros folkebibliotek.
Røros kom på UNESCOs liste over Verdensarvsteder i 1980, se også Riksantikvaren.
Innholdet på nettstedet er beskyttet i henhold til opphavsrett. Bruk er ikke tillatt uten rettighetsklarering.
Finansiert av Kulturnett.no og Norges Forskningsråd ved Høykom.