Verdensarven RørosRøros kobberverk

Røros Kobberverk

Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644 og var i drift i 333 år, fram til 1977.

 

Astrid Nyhus

I 1644 ble det utstedt en mutingsseddel fra oberberghauptmannen på Kongsberg, som ga tillatelse til å utnytte en ertsgang i fjellet Rauhåmmåren som ligger øst for det som seinere ble bergstaden Røros. Norge var i union med Danmark, og kong Christian 4. hadde samme året sendt ut en kongelig befaling om ”…Mineralier og Malmer at opsøge…” Kvikne Kobberverk som lå sørvest for Røros hadde vært i drift fra 1631, og den tyske bergmannen, skiktmester Lorentz Lossius fra Kvikne sørget, etter en befaring, for å få utstedt de nødvendige papirene til å begynne skjerping i Rauhåmmåren. Drifta kom ikke i gang før i 1645, men forekomsten viste seg å være av så dårlig kvalitet at den ble oppgitt allerede etter tre måneder.

Et skjerp i Storvola, eller Storwartz, ble også påbegynt i 1645. Stedet ligger omtrent ei mil øst for Røros, og gruva, Gamle Storwartz eller Alter Berg, ble en av kopperverkets viktigste gruver. Direktør ved Røros Kobberverk, Peder Hiort (1716 – 1789), skriver i sine Efterretninger om Røraas Kobberverk og Præstegjeld om en muntlig tradisjon i forbindelse med dette funnet. Bonden Hans Aasen var en av de få som bodde i distriktet før bergverksdrifta begynte. Han var en dag på jakt i Storvola, der han skjøt en reinsbukk. Da resten av flokken sprang videre, sparket de opp mosen. Hans Aasen fikk øye på en stein, ”…som derpå tildrog sig hans Opmærksomhed ved sin Glands…” Han slo av noen stykker som han tok med og viste til Lorentz Lossius, som pleide å ta inn hos Hans Aasen. I dette samme området ble det utover 1600-tallet tatt opp flere gruver, og Storwartz-feltet var et av de viktigste gruvefeltene for Røros Kobberverk.

Nordgruvefeltet ble det andre store gruveområdet. Det ligger nordvest for Røros bergstad, og her finner vi kjente gruver som Kongens, Christianus Sextus, Muggruva m.fl.

I 1646 sto den første smeltehytta ferdig. Den lå ved Hitterelva der bergstaden etter hvert vokste fram. Malmen fra gruvene måtte gjennomgå flere prosesser med røsting og smelting før det ble reint kopper. I tillegg til at fyrsettinger, som var den alminnelige brytningsmåten i gruvene, krevde enorme mengder ved, brukte en både ved og trekol i smelteprosessen. I begynnelsen kom trevirket fra områdene rundt Røros, men ganske fort ble skogen uthogd, og brenselet måtte transporteres langveis fra. Flere smeltehytter ble derfor anlagt utafor Røros, der det ennå fantes skog. Verkets privilegier var en rettighet, utstedt av kongen i 1646. De gjaldt innafor en sirkel med radius på 4 gamle norske mil, og i dette området kunne alle mineraler, skoger og vassdrag utnyttes. Teknologien som var i bruk i bergverksdrifta på 1600-tallet, kom utenfra. Andre land i Europa, spesielt Tyskland, hadde lange tradisjoner i slikt arbeid. Det var derfor hensiktsmessig å hente inn spesialister til de første bergverka i Norge.

Perioden fra ca. 1740 og utover var en storhetstid for Røros Kobberverk. Flere gruver ga rikt
utbytte, og ca. 600-700 personer var fast tilknytta bergverksdrifta. I tillegg kom alle som drev med vedhogging, kolbrenning og transport, og det kunne dreie seg om over 1000 personer i deler av året. Bergverkssamfunnet var et strengt hierarkisk samfunn, med direktøren øverst på rangstigen. Selv om Røros var en utkant, merkes tydelig impulser utenfra, både i byggeskikk, teknologi, moter osv. En bergstad var på mange måter en ”stat i staten”, der bedriften hadde ansvar for lov og rett, forsvar, kirke, skole, sosialvesen og proviantforsyning. I 1784 sto den nye kirka på Røros ferdig. Den var med sin størrelse og rike utsmykning et bevis på kopperverkets velstand og makt.

De aller fleste som var tilknytta verksdrifta, hadde etter hvert skaffa seg et lite gårdsbruk. På den måten hadde folk en viss sikkerhet hvis det skulle komme perioder med lite bergverksarbeid. Denne ordninga var også kopperverket positivt innstilt til.

Begynnelsen av 1800-tallet var preget av til dels knapp proviantforsyning. Utbyttet fra gruvene varierte, og partisipantene hadde tap på partene sine. Men med loven om Røros Kobberverk av 12. september 1818 kom visse forandringer i organisering av gruvedrifta, smelteprosessen, partisipantenes rettigheter m.v. Loven ga også mulighet for at andre enn kopperverket kunne drive handelsvirksomhet på Røros.

Når det gjelder bergbrytinga, ble den effektivisert bl.a. ved at dynamitt ble tatt i bruk fra 1870-åra, og mot slutten av århundret kom de første bormaskinene. Kuråsfossen Kraftstasjon, med høyspent overføring til gruvene, sto ferdig i 1897.Et annet tiltak for å møte økende konkurranse på verdensmarkedet, var ombygging av smelteverket. En revolusjonerende forbedring av smelteprosessen var det da bessemermetoden, etter franskmannen Mahnes patent, ble innført på slutten av 1800-tallet.

På 1800-tallet ble veinettet utbygd og forbedret, og da Rørosbanen var ferdig i 1877, fikk den stor betydning for transporten av varer til og fra kopperverket.

Utviklinga ved Røros Kobberverk i første halvdel av 1900-tallet var preget av tilbakegang. Etter første verdenskrig (1914-1918), var det driftsstans noen år. Drifta kom i gang igjen, men staten måtte gå inn med midler for å holde virksomheten i gang. Ett lyspunkt var oppdagelsen av malmen i Olavsgruva ved Storwartz i 1936. Drifta fortsatte under andre verdenskrig (1940-1945), men virksomheten i smeltehytta ble forlangt nedlagt og kom ikke i gang igjen før 1946. Etterkrigsåra ble likevel en bra og stabil periode for kopperverket. En storstilt malmleting fra fly ble igangsatt i 1959. og da Olavsgruva ble nedlagt i 1972/73, ble det satset på en forekomst i Lergruvbakken, der det i hovedsak ble utvunnet sink, men også noe kopper. Kopperverket bygde dessuten flotasjonsverk både på Storwartz og Kongens gruve, beregna på veltedrift.

Høge priser på kopper og sink ga gode resultater først på 1970-tallet, men så sank prisene, og det ble flere år med store underskudd. I 1977 så derfor styret for Røros Kobberverk seg nødt til å levere konkursbegjæring til skifteretten. Dermed var 333 års gruvedrift på Røros slutt.


Kilder:
Dahle, H: Røros Kobberverk 1644 – 1894. Trondhjem 1894
Nissen, Gunnar Brun: Røros Kobberverk 1644 – 1974. Trondheim 1976
Eriksen, Knut Ritter: Aktieselskapet Røros Kobberverk. Bergverk 1975
Pettersen, Øystein: Røros Kobberverk – en epilog. Fjell-Ljom 2002


Dette nettstedet er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Rørosmuseet og Røros folkebibliotek.
Røros kom på UNESCOs liste over Verdensarvsteder i 1980, se også Riksantikvaren.
Innholdet på nettstedet er beskyttet i henhold til opphavsrett. Bruk er ikke tillatt uten rettighetsklarering.
Finansiert av Kulturnett.no og Norges Forskningsråd ved Høykom.